Det har seg slik, legg merke til at jeg ikke skriver «det var en gang», for dette er ikke et eventyr, selv om det jeg skriver er langt tilbake i tid og bygger på mye fantasi. Fantasien skyldes at jeg ikke kan huske alt hva pappa sa om sine føtter, og at jeg nok aldri spurte nok om hans føtter. Derfor blir ikke dette en lang historie, men forhåpentligvis noe til ettertanke for oss alle om å spørre ut sine foreldre mer om hva de har opplevd i sitt liv, og at foreldre forteller mer om sitt liv til sine barn.

Begge disse oppfordringer er nok brutt i min oppvekst og i forhold til mine foreldre, og det er nok derfor jeg har tenkt mye på pappas føtter. Må skyte inn her at det er også mange andre ting jeg har ønsket å vite om mine foreldre uten at det altså har blitt gjort noe med det fra hverken mamma, pappa eller meg selv. Det er i dag veldig leit å tenke på. Husk det dere som leser dette. Det kan bli for sent å fortelle, og spørre.

Nesten hatt et helt liv

Nå til de egentlige føttene, hva husker jeg om pappas? Jeg opplevde at han konstant frøs, selv om han pakket dem inn. Pappa var i mine første leveår tømmerhogger på Meråker bruk om vinteren, og jobbet som veiarbeider om sommeren på Melandsjø. Etter hvert ble han også veiarbeider hele året på Hitra og Melandsjø. Når han var hjemme i Skaret (Fredly) så var han på sjøen i færingen morgen og kveld. Etter hvert fikk han også Pingo, en liten motorbåt. Pappa var stort sett opptatt hele tiden, vi så ham egentlig bare under middagen til hverdags og om søndagene.

Pappa var akkurat fylt 43 år da vi trillingene Per, Eva og Liv kom til verden. Så før jeg husker ham så hadde han nesten hatt et helt liv. Så hva husker jeg om pappaen min, og hva vet jeg om pappaen min. Jeg har fortalt noe om det før og det kan komme noe mer, men nå skal jeg fortelle om hva jeg altså husker om pappas føtter.

«Skaret»

Jeg skrev over her at jeg nesten ikke så pappa i starten av mitt liv. Det er kanskje derfor de første minner jeg har om pappa handler om hans føtter. Eller mest hva vi barna gjorde med hans føtter. Kanskje først litt om hvordan situasjonen var rundt hans føtter før jeg går inn på hva som ble utført. Vi bodde på Skaret, en tidligere husmannsplass pappa kjøpte fra Hopsjø i 1936 for kr 1.400, - ifølge Hitterslekt. Som dere forstår så fortalte pappa aldri dette som jeg kan huske i alle fall. Det er slike ting som pappaer og mammaer bør fortelle sine barn mer om, hva de gjorde i sine liv før en selv kan begynne å følge med.

På eiendommen var det hus, fjøs og naust. I huset var det kjøkken, stue, gang, spiskammers og et loft med tre rom. Under huset var det en jordkjeller (hvor det fortelles at de første som bodde på husmannsplassen hadde kyrne før de fikk fjøset) hvor vi oppbevarte poteter og grønnsaker.

Ja, hvis en husker fra «verdens sterkeste vann» historien så var det også litt «husflid» med uttrekk av sterke saker. Det var et rom til i kjelleren og det var faktisk med sementgulv og var husets vaskekjeller.

Kjøkkenet

Jeg skal i fortsettelsen bare holde meg til kjøkkenet for det var der vi oppholdt oss. Stua ble meget sjelden brukt i mine første leveår. Slik var det i omtrent alle nabohusene også. Spesielt om vinteren da en i tilfelle hadde måttet fyrt flere plasser for å holde varmen med det ekstra arbeid det ville ha medført. Det var ikke bare å skru på bryteren. Dette måtte planlegges i tilfelle med å ta ut mer torv, for det var lite skog på eiendommen. Vi fyrte derfor stort sett med egen torv. I tillegg ville det også ha blitt mer renhold. Det ville igjen gått ut over arbeidet med dyrene, lage og bøte klær som eksempler for mamma. Kanskje noe mindre fiske for pappa da veiarbeidet medførte lange dager også inkludert lørdager i den tiden.

Vi var nesten alltid mamma, pappa, Eva, Liv, Maren, katta og meg inne om kveldene. I starten bodde også Erna hjemme, men ble mindre hjemme etter konfirmasjon og handelsskole i Trondheim. Men vi har fortsatt et rom på loftet som heter Erna-loftet. Mamma jobbet med matlaging, baking, klær og annen forfallende arbeid etter at hun var ferdig med fjøsstellet. Mamma separerte og kjernet smør for salg. Pappa var enten nede i naustet og bøtte garn, saltet og foredlet fisk, eller hvis det var lyst nok og været var bra nok til å være på sjøen. Men når det var for kaldt så måtte han også være i kjøkkenet og bøte eller gjøre klar annen fiskeredskap.

Ikke mye ledig plass

Når vi, Per, Eva og Liv, (trillingene) begynte på skolen i 1958 og Maren i 1959 var det skolearbeid også i samme rom. En kan si at det var rimelig trangt om plassen da vi delte en divan, en puff og ett bord med 6-7 stoler. Det vi fyrte i og laget all mat på helt i starten var en stor svartovn, men vi fikk tidlig også en magasinovn og en vaskemaskin. I tillegg i rommet var det en stor messingtank for vann som vi fylte fra brønnen på jordet ved enten å bære eller fylte ved hjelp av en håndpumpe. Ved siden av var det en utslagsvask. På motsatt side, mot hovedveien, var kjøkkenbenken og kjøkkenskapene.

I 1960/61 da jeg var 9 år fikk vi også en stor svarthvit tv fra Egil, som ble flyttet inn på kjøkkenet fra stua om kvelden. Når alt dette og vi var inne samtidig var det ikke mye ledig plass, men så lenge vi hadde det varmt og det ikke luktet alt for mye fra fiskeredskapene er det gode minner. Det er også minnene om pappas føtter, og det jeg og resten av barna hjalp ham med.

Pappas føtter

Du lurer vel fortsatt på hva vi gjorde med pappas føtter vil jeg tro, og jeg kommer straks til det.

Men, først er det kanskje viktig å fortelle at svartovnen som vi puttet torv i, og holdt varmen med, var på veggen i øst lengst vekk fra der divanen var, og var det vestavind, som det oftest var og er, så var det kaldest der vi normalt satt.

Kanskje derfor var det viktig for pappa å få hjelp til sine føtter. Når jeg snakker om føtter her så er det egentlig ikke hele foten, men mest tærne kan du få vite nå. Som tidligere nevnt hadde pappa nesten hatt et helt liv før jeg ble født i 1951. Han kom jo til verden i 1908. Da var huset mindre og kaldere, og livet nok ganske mye hardere. Jeg tror for eksempel ikke at det var mye fast arbeid å få, så de fleste rundt i nærheten som ikke hadde en gård å leve av drev med fiske, sommer som vinter. Hva hadde de av fottøy den tiden? Der mener jeg at pappa fortalte meg at de hadde støvler. Se for deg en kald vinter, ikke mer vestavind-sno enn at de kunne komme seg på sjøen og ro til fiskeværet. Varme ble de nok i kroppen, mens føttene var det kanskje verre med, da de for det meste er i ro når en ror. Likeledes er føttene i ro når de fisker, eller ligger på været, eller ved land for enten å vente på at fisken skal komme eller til garna kan dras.

Den som har lest om Shetlands Larsen vet at støvler ikke er tingen på hverken sjø eller land. Hans krigskamerater som sverget til støvler, måtte amputere både tær og føtter pga forfrysninger. Støvlene ble fuktige innvendig uansett om du fikk det utenfra eller fra en selv. Fuktigheten ble ikke borte og når det ble kalt ble det til is. Slik mener jeg at pappa også hadde fått sine ganske hvite og stive tær. Hva vi barna hjalp pappa med var å bøye og bende tærne fram og tilbake til vi ble lei. Pappa ble aldri lei, han ba om mer, for det var tydeligvis ganske behagelig.

Det må sies at jeg ble fort lei, men vi var såpass mange til å skifte på at pappa fikk bevegd sine tær ganske mye når han lå på divanen og hvilte. Om det var frostskadene som gjorde at pappa fikk sin ene fot amputert to ganger før han døde i 1991 vet jeg ikke, men jeg ser i alle fall ikke bort fra det.

Hva jeg har lært av det jeg skriver her er nok mest av alt en må spørre sine foreldre om livet de hadde før en selv kom til verden, for det er kanskje ikke slik at det blir fortalt uten hjelp.