I slutten av juni i år ble det fattet et viktig vedtak i kommunestyret i Frøya om prosjektet Morgendagens omsorg. Det sentrale elementet i dette prosjektet er bygging av et nytt helsehus og omsorgsboliger i Beinskaret på Sistranda. Det var en diskusjon om stedsvalg i forbindelse med dette også. Et mindretall i kommunestyret gikk inn for å rive eksisterende herredshus, og bygge opp Morgendagens omsorg på herredshustomta. Samtidig fikk rådmannen fullmakt til å sette i gang en prosess for å selge dagens Frøya Sykehjem i Hamarvik. Diskusjonen rundt prosjektet Morgendagens omsorg er imidlertid som en lett bris å betrakte sammenlignet med stormen som varte i ti år forut for byggingen av eksisterende Frøya Sykehjem. Etter henstilling fra lokalavisa Hitra-Frøya følger et tilbakeblikk i kortversjon om en lokalpolitisk strid mange frøyværinger vil huske med skrekk og gru
– «sykehjemsaken».
Litt historikk om framveksten av helsetjenestene i Frøya:
Et tilbakeblikk viser at helse-tjenestene i Frøya-samfunnet ikke akkurat var sentralisert, slik vi oppfatter det i dag. Den første sykestua i Frøya ble bygd for fiskerne på Halten i 1906. Det har vært legekontor og legebolig på Nordhammaren siden 1918. Der ble det også bygd et tuberkulosehjem i 1930, etter en stor innsats fra sanitetskvinnene. Likedan gjorde Røde Kors en tilsvarende innsats for å få bygd sykestua i Sula, som kom like etter 2. verdenskrig. Tuberkulosehjemmet på Nordhammaren, som også hadde egen kurhall, ble i 1963 tilbygd en to-etasjers bygning med kjeller i betong og omdefinert til Frøya Syke- og aldershjem. Der var det også røntgen og fødeavdeling i en periode. Tidligere var det et «gamlehjem» i Ervika. Den opprinnelige «doktorgården» med legekontor på Nordhammaren ble revet på 1970-tallet, og erstattet med et hybelhus for de ansatte på «hjemmet», og det ble bygd et nytt og moderne legekontor. I nabolaget var det også stasjon for ambulansebilene, og nede ved Hammarvågen lå landbasen til «doktorbåtene» - inntil 1972 den navngjetne «Brita».
Striden tar til
Selv om Frøya Syke- og aldershjem i 1963 representerte et framskritt, samtidig som Sula Sykestue var i drift, dukket det likevel allerede i 1974-75 opp et behov for et større antall sykehjemsplasser. Et kommunalt oppnevnt prosjektutvalg gjorde etter en befaring en innstilling i august 1975, der man så bort fra en utvidelse av det eksisterende sykehjemmet, men anbefalte heller bygging på ei ny tomt lenger opp på Nordhammaren. Men sykehussjefen i fylket hadde allerede da en mening om dette – han foreslo at det nye sykehjemmet heller burde bygges «… på Midtsian på Sistranda, like ved idrettsplassen og det planlagte administrasjonssenteret for kommunen». Kommunestyret sluttet seg imidlertid enstemmig til anbefalingen fra prosjektutvalget om tomtevalget på Nordhammaren. Samtidig fikk prosjektutvalget fullmakt til å forhandle om tomtepris med grunneierne.
Så tok saken en ny vending, etter at spørsmålet om legenes kontorsted og bosted, og ikke minst samordning av sykehjem og helsesenter ble bragt inn i debatten. Dermed var det slutt på enigheten. Høsten 1975 var det kommunestyrevalg, og det var sikkert en viss mobilisering for de fraksjonene som begynte å ta form. Ved første, så vel som ved 2. gangs behandling i mai og juni 1976 gjorde (det nye) kommunestyret vedtak om en samlet utbygging av sykehjem og helsesenter i Hamarvik. Ved 2. gangs behandling anket mindretallet saken inn for Kongen i medhold av Kommuneloven. Flertallet på 24 stemte for Hamarvik-alternativet, mens mindretallet på 13 stemte for Sistrands-alternativet. Det var 37 medlemmer i kommunestyret på Frøya den gangen.
Mindretallsanken fra kommunestyrets møte i juni 1976 havnet hos Kommunaldepartementet, som innhentet en uttalelse fra Sosialdepartementet, som igjen uttalte at det var fylkeskommunen som hadde ansvaret for planlegging, oppføring og drift av nærmere angitte kategorier helseinstitusjoner, herunder somatiske sykehjem. (Fylkeskommune var opprettet fra og med 01.01.1976.) Sosialdepartementet antok etter dette at kommunestyret på Frøya ikke hadde avgjørelsesmyndighet i spørsmålet om tomtevalg for det nye sykehjemmet, og at kommunestyrets vedtak i juni 1976 således heller ikke var gjenstand for en mindretallsanke. Departementet la til at når det var på det rene at kommunens folkevalgte var sterkt uenige om hvor sykehjemmet burde ligge, syntes det riktig at spørsmålet om lokalisering ble avgjort av fylkestinget.
Etter dette fattet Sør-Trøndelag fylkesting ikke bare ett, men to vedtak om at det nye sykehjemmet på Frøya burde lokaliseres til Sistranda. Ved første gangs behandling stemte 40 av fylkestingets medlemmer for Sistrands-alternativet, og 30 for Hamarvik-alternativet. Det krevdes 2/3 flertall av de avgitte stemmer. Ved 2. gangs behandling – da det formentlig var nok med alminnelig flertall – var de tilsvarende tallene ved en prøveavstemning 39/32 og ved endelig avstemning 53/18.
Sterke meninger
Dermed hadde kommunestyret fattet ett vedtak om stedsvalg, og fylkestinget et annet. Striden fortsatte med uforminsket kraft. Det ble satt i gang en underskriftskampanje som støttet vedtaket i fylkestinget om en samlet utbygging på Sistranda. Adresseavisen opplyste at 1.792 frøyværinger hadde skrevet under på oppropet, hvilket utgjorde 53,18 prosent av de stemmeberettigede frøyværingene. På dette tidspunktet var det bare 12-13 år siden Nord-Frøya og Sør-Frøya var sammenslått til en kommune. Sistranda lå i tidligere Nord-Frøya, mens Hamarvik lå i tidligere Sør-Frøya. Den tomta som kommunestyrets flertall gikk inn for på Nordhammaren, lå noen få hundre meter sør for den tidligere grensesteinen mellom de to kommunene. Det ble opplyst at mens 74,35 prosent av de tidligere nord-frøyværingene hadde skrevet under på oppropet, var det bare 7,98 prosent i tidligere Sør-Frøya som hadde gjort det samme.
Flertallet i Frøya kommunestyre sto imidlertid som vakt-hunder rundt sitt vedtak om en utbygging av sykehjem og helsesenter i Hamarvik. Hvor var den kommunale selvråderetten, spurte flertallet, der flere mer enn antydet at de ville be om fritak fra sine verv i kommunestyret dersom vedtaket i kommunestyret ble underkjent, samtidig som de ønsket en juridisk gjennomgang av saksgangen. «Selvråderetten gikk foran – sykehjemmet får heller vente», skrev Adresseavisen i en reportasje fra et kommunestyremøte i et splittet lokalsamfunn.
Saken var som skapt for krasse avisinnlegg. «En feilplassering av sykehjemmet vil være en katastrofe for kommunen. Når både leger og fylkesmyndigheter går inn for Sistranda, tror jeg at disse har mer greie på dette enn et nybakt kommunestyre», skrev en med overbevisning. «Å bygge et sykehjem på Sistranda på den tomten mindretallet går inn for er en fadese. Det er ikke noe særlig natur, bare lyngheier og mosegrodde tuer», uttalte en utflyttet frøyværing. «Oppfør dere som folkets kårne på en verdig og respektabel måte, og ikke som furtne rampunger», var meldingen fra «en forarget utflyttet frøyværing». Til og med Menighetsbladet i Frøya så seg nødt til å komme inn på striden om tomt til det nye sykehjemmet. « …. i denne sammenhengen er det ikke bare fornuften som rår, men også følelsene. Og der følelsene settes i sving, blir det dårlig grobunn for saklig meningsutveksling», skrev sognepresten.
Delt utbygging
Det var Jan Iversen (Kr.F), som var ordfører i den mildt sagt turbulente valgperioden fra 1976 til 1979, hvilket må ha vært en prøvelse. Uenigheten stakk dypt også innad i partiene som stilte til valg. Senterpartiet og Venstres kommunestyregrupper hadde et klart Hamarvik-standpunkt, mens Kristelig Folkeparti og Høyre hadde ulike syn i sine grupper. Arbeiderpartiet hadde satt hardt mot hardt, men klarte ikke å samle gruppen for Sistrands-alternativet. Ved kommunestyrevalget i 1979 sto flere profilerte arbeiderpartifolk på ei «upolitisk liste» som gjorde et meget godt valg og ble nest største gruppe med fem representanter og 15,8 prosent av stemmene, mens Arbeiderpartiet gikk tilbake 9,4 prosent og beholdt ti mandater.
Som nevnt kom det fram et ønske om en juridisk gjennomgang for å få et svar på hvem som hadde en avgjørende myndighet til å fatte et vedtak om stedsvalg for sykehjem i en kommune. Spørsmålet ble framlagt for Lovavdelingen i Justisdepartementet, som i slutten av 1978 slo fast at dette var et kommunalt anliggende. Sosialdepartementet la derfor til grunn at dette var gjeldende rett, og forklarte dette til landets kommuner og fylkeskommuner. Dermed ble mindretallsanken fra 1976 igjen aktuell, men denne ble avvist ved en kgl. res. vinteren 1979. Det kom etter hvert en bestemmelse som sa at det var kommunene som både skulle bygge og drive sykehjemmene.
Etter kommunestyrevalget i 1979 ble Iversen avløst som ordfører av Sigbjørn Larsen (Kr.F). Etter forslag fra ordføreren ble løsningen en delt utbygging av sykehjem og helsesenter. Sykehjemmet skulle bygges på Nordhammaren, der tomta var kjøpt for lenge siden, mens helsesenteret skulle bygges i tilknytning til administrasjonssenteret på Sistranda.
Slik ble det. Det nye sykehjemmet ble tatt i bruk i 1985, mens den tidligere syke- og aldersheimen lenger nede på Nordhammaren, ble revet. Ved innvielsen av det nye sykehjemmet i 1985 var det ti år siden de første vedtakene ble fattet. En opprivende strid om en klassisk konflikt var over. Mange fryktet at striden ville fortsette å prege det politiske miljøet og livet i lokalsamfunnet i lang tid. Det skjedde heldigvis ikke.