Natta til 7. juli døde Inge. Budskapet ble mottatt med stor sorg, men også med en befriende lettelse og takk. Takk for at han ikke behøvde å lide! For selv om han ikke hadde så mye smerter, så var sykdommen og manglende håp i seg selv «smerter» nok! Både for han selv, og ikke minst familien. Etter mange besøk med jevne mellomrom, var det etter hvert sterkt å følge en tapper manns kamp mot en forferdelig sykdom. Inge fant fram uforståelige krefter, - krefter vi langt fra trodde han hadde.
Inge og jeg hadde hele tiden gode samtaler, slik vi har hatt i alle år. Til og med humoren lå på lur og kunnskapen han hadde kom også hele tiden fram. Inge hadde en husk og en viten jeg ikke har opplevd hos noen andre. Det han hadde interessert seg for satt fast, og vi likte begge å sette det på prøve. Vintersport og friidrett – der visste han alt. Han kunne komme med vinnertider og navn på mer ukjente utøvere…, - helt utrolig! Inge elsket quiz, og ved enhver anledning så utfordret han oss andre. Inge visste mye om det meste - og var også interessert i det aller meste. En kunne tro at Inge var nysgjerrig, og det var han nok, – men det var mye mer hans vitebegjær som lå til grunn. Han likte og få en opplysning som kunne settes i sammenheng med opplysninger han allerede hadde, og dermed kunne han ha en konklusjon. Det var typisk Inge!
I mange år gikk vi søndagsturer de aller fleste søndagene. Vi gikk etter veier, i terrenget og på høyder. Vi besøkte plassen hvor Marius og Stenus bodde, mellom Hammerstad og Eid – i Barmfjorden. De eide huset som ble revet og fløytet ut Barmfjorden, gjennom straumen og forbi Skjellandet og til Jektvika. Dette ble barndomsheimen til Inge og hans familie. Jeg husker det for å være en sterk opplevelse for Inge! På disse små turene snakket vi om alt, men det ble mye snakk også om sykdom og kreft som det mest skremmende. Vi ble vel etter hvert enige om at vi ikke måtte gi oss over om vi fikk en slik diagnose, for vi visste at så mange blir friske og at legene hadde stadig større kunnskap. Jeg håper og tror at Inge tok dette med seg!
Tross aldersforskjell var vi kamerater også i ungdommen. Inge drev med fiske i sin tidlige ungdom, noe han behersket veldig bra. Han avtjente militærtjenesten i Kongens Garde og fysisk var han svært sterk, og livet i Garden utfordret hans gode fysikk i denne tiden. Inge fikk imidlertid ikke tildelt en god psykisk helse, og han slet i det meste av livet med det.
Inge ble tidlig interessert i antikviteter og alt som for andre var avskrevet, hadde interesse og verdi for Inge. Dette førte han til auksjoner i alle deler av fylket. Det ble hans hobby og lidenskap. Han visste nok ikke selv hvor mange auksjoner han hadde vært på. Jeg fikk selv glede av dette, idet han svært ofte kom og spurte om min interesse for forskjellige ting. Og det meste fikk jeg, og bare en sjelden gang fikk jeg betale noen få kroner. Inge ble en ekspert på hva som var verdt noe og handlet deretter.
Det mest positive svar på et spørsmål fikk Inge i kirka. Jorunn sa JA! Det skulle vise seg å være det fineste av alt for Inge (og Jorunn). Som alle ekteskap var det muligens noen små skjær i sjøen, men for meg var de som støpt for hverandre. At de har hatt et godt samliv er sterkt bevist, og det på sitt aller beste under denne sykdomsperioden. Inge var hjelpsom og utallige er de mange som han har hjulpet, spesielt eldre mennesker – men også andre. Mange trær har han felt og mye ved har han kløyvd, - mer for andre enn for seg selv.
Inge var glad i barn, og jentene våre har fått mye oppmerksomhet i barneårene, og de har også uttrykt stor sorg over Inges bortgang. Så til deg Inge: Takk, for det og den du var! Den gode følelsen som kom når du svingte inn Saab-en. Din trygge væremåte og din godhet. Ditt gode humør og lune humor. Vi har vært glade i deg og savner deg allerede, - mye. Jorunn og familien har det aller tyngst, men vil snart finne trøst i minnene om deg, Inge Johan! Og nå hviler du trygt.
Kolbjørn