- Klæbu var ikke noe for meg, sier Ingalill Lervik uten nøling.
Uttalelsen understrekes med fasthet i blikket. Hun sitter og sorterer perler i arbeidsstua på Dalpro i Hammerstaddalen. Her tilbringer hun hverdagene med tilpasset arbeid. Men perlene må vente litt når hun tenker førti år tilbake, da hun flyttet til Øytun i Fillan. Til det stedet hun hver dag reiser i fra om morgenen og hver dag kommer tilbake til etter endt arbeidstid. Det stedet hun låser opp døra og kaller hjemme.
Da døra til Klæbu lukkes
20 år unge Ingalill var blant de aller første som flyttet til Øytun da institusjonen åpnet i 1976. Frem til midten av 70-tallet var det vanlig at psykisk utviklingshemmede bodde på store sentralinstitusjoner. Klæbu pleiehjem var den eneste institusjonen i trøndelagsregionen. Her bodde flere hitter- og frøyværinger, men også de fleste andre trøndere som var underlagt det som den gang het åndsvakeomsorgen. Senvinteren 1976 lukket Ingalill døren til sovesalen på Klæbu pleiehjem for siste gang. Det store rommet hun hadde delt med opp til 30 andre unge jenter. Der sengene stod på rekker langs veggene. Dette var ikke lenger hennes hjem. Nå skulle hun tilbake til hjemkommunen Hitra. Hun skulle til Øytun. Trøndelags første biinstitusjon skulle bli hjem for 14 personer. Endelig skulle Ingalill få et eget rom. Og privatliv.
I en tid uten laksevei og tunneler
Både på Hitra og Frøya var det mange foreldre og pårørende som ønsket å få sine kjære nærmere hjemmemiljøet. Klæbu pleiehjem lå langt unna. I en tid hvor laksevei og tunneler ennå ikke eksisterte opplevdes reisen som uoverkommelig for både pårørende og beboerne. Også for Ingalill kjentes det som en lettelse å komme nærmere barndomshjemmet og familien.
- Noe av det beste med å få komme til Øytun var at jeg kunne besøke mora mi, Ingaleiv. Jeg kunne bare ta ferja til Brøttningsvågen, og så sto de der og venta på meg når jeg kom, minnes Ingalill. Hun smiler litt over tanken på mamma. Og på gjensynsgleden som kunne oppleves mye oftere når det bare var en kort ferjetur som skilte mor og datter.
16 foreldre startet arbeidet
Arnvid Morsund og Stina Kaald blir nevnt som forelderduoen som sammen avfyrte startskuddet for arbeidet med institusjonen. Begge hadde døtre med psykiske utviklingshemninger, og Morsund og Kaald ble stående i spissen for det som etterhvert ble ”Hitra og Frøya foreldreforening for psykisk utviklingshemmede”. 16 foreldre møtte opp til stiftelsesmøtet i 1972. Arbeidet med å få en institusjon til øyregionen satte i gang umiddelbart.
- Før vi kunne sette i gang med bygging måtte det en behovsanalyse til, minnes Arnvid Morsund.
Kontaktnett utnyttet til det fulle
Resultatet fra behovsanalysen viste at det var 65 psykisk utviklingshemmede i øyregionen. Resultatet overrasket, for ingen hadde ant at det var såpass mange i denne gruppen her ute. Arnvid Morsund ble valgt som foreldregruppas sekretær, og som kommunens skolesjef hadde han et kontaktnett som ble utnyttet til foreldregruppas fordel.
- Jeg arbeidet i lag med nydelige skriveføre folk som kunne kunsten å formulere gode brev til de riktige instanser. Dessuten kjente jeg sykehussjefen, Sjur Bøvre. Han var en kamerat fra gymnastiden, og en viktig kontakt i arbeidet med Øytun. For å få noe gjort måtte man bruke de folkene man kjente, smiler Arnvid.
Men i tillegg til gode kontakter og dyktige kolleger måtte det også penger på bordet. Foreldregruppa arbeidet effektivt for å få penger til prosjektet.
Reiste seg i rekordfart
- Stina Kaald og de andre damene i foreningen var formidable til å skaffe penger, fortsetter Morsund og forteller om dør-til-dør aksjoner og loddsalg i stor skala.
Hitra kommune stilte med gratis tomt bak rådhuset, og byggingen var snart i gang. Sør-Trøndelag fylkeskommune stod for driften av Øytun.
- Det er ganske imponerende, at de første klientene kunne flytte inn bare fire år etter stiftelsesmøtet av foreldreforeningen, mener Morsund.
Byggene reiste seg i rekordfart. Navnene på husene ble videreført fra plantegningen. Hus A ble bolig for de best fungerende, i hus B bodde de som hadde behov for mest pleie og oppfølging. Hus C fungerte som avlastningsbolig for hjemmeboende pasienter.
- Den best drevne institusjonen
Øytun var den første fylkeskommunale biinstitusjonen i Sør-Trøndelag. Biinstitusjon er en institusjon som er underlagt en sentralinstitusjon. Det å være en spydspiss innebærer ofte at mange kommer på besøk for å lære. Slik var det også på Øytun. Delegasjoner fra hele landet kom for å få inspirasjon til å bygge lignende biinstitusjoner i egne hjemkommuner.
- Dette var den best drevne institusjonen i Trøndelag, og det kom stadig komiteer på befaring for å lære av de som arbeidet på Øytun, husker Morsund.
Ungt engasjement og iver
En ny institusjon ga etterlengtede arbeidsplasser i øyregionen. Per Berg var blant de første som fikk jobb ved institusjonen. Det de ansatte eventuelt manglet av utdanning og erfaring tok de igjen med engasjement og iver.
- Vi som ble ansatt var unge mennesker fra hele landet, fra 22-årsalderen og oppover. Vi var idealister og ønsket å få til noe. Det var nesten litt ”in” å jobbe med psykisk utviklingshemmede, forteller Berg som opplevde Øytun som en flott arbeidsplass med et godt samarbeid med foreldregruppa.
Arbeid, bolig og fritid
Men det nye bygget skulle ikke bare fylles med beboere og ansatte. Det også fylles med innhold. Øytun skulle ikke være et sted til oppbevaring. Man var opptatt av at beboerne skulle har et leveverdig liv. Det ble derfor jobbet med helheten rundt de psykisk utviklingshemmede og delte dette inn i tre fokusområder; arbeid, bolig og fritid.
Arbeidsstua og Øytun skole ga beboerne et daglig tilbud. 23 helsearbeidere og tre pedagogisk ansatte sørget for innhold i hverdagen. To lærere og en førskolelærer var tilsatt for undervisning og det pedagogiske tilbudet til de yngste ved institusjonen. Skolen var drevet av Hitra kommune, og hadde sin egen rektor. Resten av institusjonen var fylkeskommunalt drevet.
På arbeidsstua var det varierende typer aktiviteter opp igjennom årene. Kurvfletting, bokbindergruppe, snekkeravdeling og ikke minst drivhuset. Drivhuset var plassert inntil bergskrenten, og her dyrket beboerne frem jordbær, tomat og agurk. Dette var et sted hvor Ingalill bokstavelig talt blomstret.
- Det var veldig artig å holde på i drivhuset. Jeg var flink til å passe på plantene. Og vi fikk veldig gode tomater. Men en vinter kom orkanen og blåste bort hele drivhuset, minnes Ingalill og demonstrerer med armer og bein hvordan vinden forsynte seg.
- En omflakkende tilværelse
Tor Kristoffersen har arbeidet store deler av sitt yrkesaktive liv på Øytun. Han var blant de første som ble ansatt ved institusjonen, og avsluttet også karrieren der ved nådd pensjonsalder. Han husker godt drivhuset, og alle de andre aktivitetene ved Øytun.
- Arbeidsenheten drev også på med kurvfletting og veving. Etter hvert ble plassen litt for liten og arbeidsgruppa begynte en omflakkende tilværelse. En stund hadde de tilhold på Ansnes, men måtte finne nye lokaler etter at det hadde vært branntilsyn der. Det var visst for lavt under taket. Nede ved Fillan kai hadde vi også tilhold en tid, før vi kom ned på Hammerstaddalen tidlig på 80-tallet. Dette ble opptakten til det som i dag er Dalpro, erindrer Tor Kristoffersen.
Synnøve Mortensvik arbeidet også i mange år ved institusjonen. Først som nattevakt, men etterhvert også på dagtid. Hun forteller også om den omflakkende tilværelsen til arbeidsgruppa, og kan minnes at lokaler også ble leid ute på Dolmøya.
- Det ble jo etter hvert for trangt for arbeidsgruppa på Øytun, og vi måtte finne mer egnede lokaler til produksjonen til brukerne. De tilvirket både blomsterkasser, fuglekasser og treheller til å ha ute i hagen. Dette var viktig aktivitet for å utvikle finmotorikken til brukerne, men også for å øke mestringsfølelsen, mener Synnøve.
Øyungen og Øyvågen
Men i tillegg til arbeid og skole skulle også fritiden fylles med innhold. De ansatte tok gjerne med seg beboerne på konserter, tivoli og sirkus. De best fungerende fikk også mulighet til å dra på fester i lokalmiljøet. Alkoholbruk ble tatt opp som tema både blant de ansatte og foreldrene, men var det aldri noe problem. Man så heller den store gleden beboerne fikk ved å få komme ut og bevege seg til musikk.
Foreldregruppa kom også med et viktig bidrag. Foreldrene hadde jobbet iherdig og skaffet penger til både båt og hytte. Båten fikk navnet ”Øyungen” og ga både ansatte og beboere mange fine turer på sjøen.
- Vi dro på mange fisketurer, forteller Ingalill.
- Båten var akkurat passe stor sånn at vi fikk plass til både folket og fisken vi fisket. En gang fikk vi en skikkelig stor fisk som vi lagde en middag som var nok til alle.
Hun løfter hendene og angir størrelsen på ruggen. Ingalill har også lært seg å fortelle en fiskehistorie.
Hytta som foreldregruppa fikk reist het ”Øyvågen” og lå på Ballsnes, midt i mellom Forsnes og Sandstad på innhitra. Å reise på overnattingstur til ”Øyvågen” ga en fin avveksling. Med nærhet til både sjø og natur ga hytta mange naturopplevelser, men likevel det viktigste; mange gode minner som ga grobunn for samtaler i lang tid etter at hyttedøra var lukket.
Rødbussen og blåbussen
Øytun disponerte også to minibusser. ”Rødbussen” og ”blåbussen”. Bussene ga de ansatte mulighet for at de kunne reise på utflukter i nærmiljøet på kort varsel; alt etter hva vær, føreforhold og impulsiviteten tillot.
Med bussene tilgjengelig på tunet kunne man raskt ta seg rundt, og gi brukerne gode opplevelser. Kanskje var det en fin dag for en tur i fjæra? Eller kanskje man hadde fått tilbud om å komme på gårdsbesøk? Ikke noe problem; rødbussen og blåbussen gjorde slike avstikkere fra en rutinemessig hverdag mulig.
Til syden
Men én gang fikk noen beboere og ansatte på Øytun reise fjernere enn hva både rødbussen og blåbussen kunne ta dem. Tilskudd fra fylket gjorde at en langt sydligere øy enn både Hitra og Frøya ble destinasjonen. I en deilig uke fikk Ingalill og resten av reisefølget nyte spansk mat og herlig sol på Lanzarote.
- Vi reiste med Braaten Safe, sier Ingalill bestemt.
Å reise med fly var en sjelden opplevelse, og den sitter skarpt i hukommelsen. Spenningen i magen når flyet letter. Og det nesten ufattelige synet som møter deg når en ser ut av flyvinduet. Tenk å se verden ovenfra!
- 1991 ble et veiskille
De årlige turene til Fjellheimen leirskole i Engerdal i Hedmark ga også fin avveksling. Dette var noe både ansatte og beboere så frem til, og fortsatt synes er givende. Turene til Engerdal er en av få aktiviteter som er videreført til i dag, og det blir ny tur til leirskolen denne høsten.
Men mye annet har forsvunnet opp igjennom årene. Tor Kristoffersen mener 1. januar 1991 markerer et veiskille i Øytuns historie. Dette var datoen for HVPU-reformens inntreden, hvor ansvaret for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene.
- Det ble sagt at med en kommunal eier ville vi få en nærhet til beslutningstager. Opplevelsen var stikk motsatt. Etter at Øytun ble lagt under kommunal drift ble vi en liten del av den totale pakken i kommunen. Vi måtte kjempe for alt. I fylket forholdt vi oss til en egen fylkeskommunal HVPU-administrasjon. Etter sju måneder kom de første nedskjæringene, forteller Kristoffersen.
Øytun skole ble nedlagt, rødbussen og blåbussen ble borte og etter hvert ble det nedskjæringer i arbeidsstokken. Etter en stund ble både hytta ”Øyvågen” og båten ”Øyungen” besluttet solgt.
Beboerne ut – og tilbake
Med HVPU-reformen var tanken var at beboerne skulle ut av institusjoner og inn i vanlige boliger i hjemkommunen. De fleste frøyværingene som hadde bodd på Øytun ble derfor flyttet hjem til Frøya.
- Det var ikke bare bussene og frøyværingene som forsvant etter HVPU-reformens inntog. Øytun opplevde en kunnskapsflukt, mener Per Berg som selv forlot Øytun på denne tiden.
Også for Ingalill betydde HVPU-reformen en forandring. Alle beboerne ved institusjonen ble flyttet ut i boenheter spredt rundt i Fillan, men etter få år ble de fleste flyttet tilbake. Ingalill var med på denne etappen også.
- Det var bra å flytte tilbake til Øytun. Det er mer sosialt her, mener Ingalill som tidvis kunne kjenne på ensomhet da hun bodde i egen bopel.
- Aldri vært bedre enn nå
Lillian Ulvan har 30 års ansiennitet ved institusjonen, og hun arbeider her fremdeles. Ulvan bekrefter at mange brukere følte på ensomhet og isolasjon etter at de ble flyttet ut i egne boliger. Men den negative opplevelsen snudde da de fikk komme tilbake.
- Det var noen vanskelige år for Øytun rett etter at institusjonen ble underlagt kommunalt ansvar. Samtidig vil jeg påpeke at det aldri har vært så bra på Øytun som det er nå, sier Ulvan kontant og mener at mye av årsaken ligger hos dagens enhetsleder, Elin Wahlvåg.
Forandring betyr ikke forverring
Wahlvåg ønsker ikke å ta æren selv, men sier at det gir resultater når alle drar i samme retning.
- Situasjonen ved Øytun er ganske annerledes i dag enn da institusjonen opprettet åpnet for 40 år siden. Men at det er annerledes betyr ikke det at det er dårligere. Det som startet som en institusjon for 14 brukere har i dag over hundre personer under sine vinger. 23 helsearbeidere fikk jobb her i starten, i dag har vi 38,2 årsverk ved bruket. Og når vi tenker på at vi er den helseenheten med det laveste sykefraværet i kommunen må det bety de ansatte trives her, forklarer Wahlvåg.
Annerledesheten Wahlvåg beskriver innebærer også at det i dag er langt flere enn psykisk utviklingshemmede som er tilknyttet Øytun. Avlastningshjem for barn med sammensatte behov, støttekontaktfunksjon, rusproblematikk og psykisk helsevern er også en del av det som Wahlvåg og Øytun har ansvar for.
- Her gir vi et tilbud til alt fra barn som så vidt har begynt på livsreisen, mennesker midt i livet og gamle folk. Slik er vi annerledes enn de andre helseenhetene som stort sett skjøtter en bestemt aldersgruppe, utdyper Lillian Ulvan.
Festkake og kneippskive
- Vi er på mange måter familien deres. Sammen feirer vi jul, 17. mai og bursdager. Vi spiser både festkake og kneippskive i lag, smiler Elin Wahlvåg.
Og 30. september er det igjen duket for festkake. Da feirer Øytun seg selv og sine førti år med åpen dag.
Ingalill har også nytt mang en festkake, og enda flere kneippskiver etter at hun kom til institusjonen i 1976. I førti år har hun delt sitt liv med Øytun, og hun har ingen andre planer for fremtiden.
Det er dette som er hjemme.
