- For å få krefter til å klare å dra trekkspillet, så må jeg få blodoverføring innimellom, spøker Ole Martin Iversen fra godstolen i stua. Fingrene glir over tastene på trekkspillet, og 96-åringen som har egen leilighet på Sistranda er som vanlig i godt humør.
Men det er en ting han ikke forstår, og det er at han, som har lave blodplateverdier, har mistet tilbudet om å få blodoverføring på Frøya. Nå må han bruke en hel dag på å reise tur-retur til Orkdal, noe som sliter ut den tidligere båtbyggeren.
Slapp og nedfor
Egentlig er Ole Iversen på Sistranda langt over snittet friskere og sprekere for folk på sin alder. Men i fjor sommer ble det konstatert at han sliter med lave blodplateverdier. Det gjør ham slapp og nedfor, noe som rettes fort når han får blodoverføring. Med åtte-ti ukers mellomrom må han få denne behandlingen.
- Legen hans prøvde å få til at blodoverføringen kunne foretas på Frøya sykehjem, men på grunn av ferieavvikling ble det vanskelig å gjennomføre, og pappa måtte dra til Orkdal sykehus for å få det gjort, forteller datteren Trude Tønder.
- Ei kjempeordning
To ganger i løpet av ferietiden måtte Ole Iversen dra helt til Orkanger for å få blod, turer som var svært slitsomme for den aldrende mannen. Men da feriene var avviklet, fikk endelig Ole slippe å dra så langt. Syv minutter med bil var alt som skulle til for at kom seg til sykehjemmet på Hamarvika for den nødvendige behandlingen.
Der sitter han i 3-4 timer, før han kommer seg hjem til leiligheten på Sistranda igjen.
- Det var ei kjempeordning. Jeg slapp også å ta meg fri fra arbeid for å følge ham. Når han må dra til sykehuset må han ha ledsager, sier Trude.
Uenighet
Ole kjenner det på seg når han trenger en ny dose med blodplater, men da han trodde han kunne dra til sykehjemmet på Hamarvika for blodoverføring en fjerde gang, fikk han seg en overraskelse.
- Vi fikk opplyst at det var krangel om hvem som skulle betale drosjen som kom med blodet fra blodbanken i Trondheim, og at han derfor ikke fikk blodet bragt til Frøya, forteller datteren.
I stedet ble det nye turer til Ordal sykehus. Noe som har vært svært slitsomt for 96-åringen.
Gruer seg til reisene
- Den siste gangen, 4. april, gledet han seg til blodoverføringen som han omtrent umiddelbart kjenner virkningen av, men han grudde han seg veldig til turen. Det tok 11 timer fra vi dro fra Frøya, til vi var tilbake igjen. Da var pappa fullstendig utslitt. Han gikk rett og la seg, men fikk feber og begynte å fryse. Han beskrev det som så ille at han lå og hoppa i senga, før han fikk kreket seg opp og tatt febernedsettende, forteller Trude.
Mye venting
For det er ikke bare selve turen, og de tre og en halv timene som går med til blodoverføringen som tar på.
- Den første gangen måtte han overnatte på sykehuset fordi de måtte ta ny blodprøve som måtte sendes til byen. Da kom ikke blodet før neste dag. Den andre gangen måtte de også ta en ny blodprøve, og pappa måtte vente i fire timer før de kom i gang. Nå er heldigvis rutinene med blodprøver blitt bedre, slik at det holder med en prøve tatt på legekontoret på forhånd, sier Trude.
Kort avstand
Sist hun skulle følge faren til sykehuset for blodoverføring ringte hun heldigvis til sykehuset dagen før.
- Da viste det seg at prøven ikke var kommet fram, og behandlingen måtte utsettes et døgn.
Trude og faren Ole er opptatt av den korte avstanden mellom Hamarvika og Sistranda. Da hadde det heller ikke vært noen krise om de hadde kjørt bomtur, slik det ville blitt om ikke Trude hadde ringt sykehuset og sjekket om alt var klart til blodoverføring neste dag.
Klarer seg selv
Hun sier det var så kjekt og lettvint å få behandlingen han trenger på sykehjemmet få minutter unna.
- Han har betalt sin del til velferdssamfunnet gjennom skatt, og lurer nå på om han skal straffes fordi han, sine høye alder til tross, er så sprek.
Ole Iversen er minst like fortvilet som resten av familien. Bare han får blodplatene han produserer for lite av selv, er formen god.
- Jeg både støvsuger, vasker klær og lager mat selv. Etter grå stær-operasjonene på seinvinteren har jeg fått syn som en havørn. Jeg skulle ha skifta ører også, sier Ole, som er en humørfylt mann når formen er god.
Ingen logikk
Han leser avisa daglig, og passer på å gå sine faste turer utendørs når det ikke er glatt.
- Kan jeg ikke gå ut, bruker jeg trimsykkelen jeg har på badet, smiler han.
Men han blir alvorlig når han snakker om det uforståelige i at han må dra helt til Orkanger for å få blodoverføring, når han kunne fått det på Frøya.
- Det er ingen som forstår logikken i det. Jeg vet ikke jeg, nei, hvordan man skal få orden på systemet deres. Det er forferdelig slitsomt å dra helt til Orkdal sykehus. Da må vi kjøre i timevis tur-retur for å få dette blodet. Hele dagen går bort. Jeg er helt kaputt når jeg kommer hjem, sier Ole.
Ole Iversen og familien har gitt 96-åringens fastlege, Steven Crozier, fritak fra taushetsplikten, og bedt oss kontakte ham.
Tenker penger, ikke pasient
Steven Crozier er frustrert på pasientens vegne over det tungrodde systemet.
- Orkdal sykehus får inntekter av at pasienten kommer dit for å få blodoverføring. Skal Ole få blodoverføring på Frøya, må blodet sendes utover med drosje av tidshensyn. Kommunen får da drosjeregningen, men ingen inntekter av at blodoverføringen utføres her.
- Helse-Midt, Helfo og Frøya kommune ser på hverandre og toer sine hender over hvem som skal betale drosjeregningen. Det er altså snakk om penger, ikke hva som er det beste for pasienten, sier Steven Crozier.
Crozier kan også fortelle at han i vår kontaktet leder for Samhandlingsetaten, Tor Åm, som lovte å ta saken videre opp i systemet.
Avslag på reiseregninger
Det er ikke bare problemet med at Ole ikke lenger kan få blodoverføring på Frøya som opprører Ole Iversen og datteren Trude Tønder. De har også fått avslag på søknaden om å få dekket reiseutgiftene i forbindelse med turene til sykehuset sist sommer. Heller ikke ledsager er blitt dekket.
Avslaget fra Helse Midt-Norge begrunnes slik: “Kravet om refusjon av utgifter er avslått fordi de ikke kommer inn under de utgifter som dekkes i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 med tilhørende syketransportforskriften”.
I nevnte paragraf vises det blant annet til “taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn, med mindre pasientens helsetilstand gjør det nødvendig å nytte et dyrere transportmiddel”.
Må ha ledsager
- Det henvises til billigste transportmiddel, men da vi sendte inn reiseregninger etter at han hadde vært på gastroskopi og hos øyenlege, fikk han dekket en sum tilsvarende kollektivtransport, selv om vi kjørte egen bil. Så hva som er forskjellen på de turene og reisene for å få blodoverføring, skjønner ikke jeg. For pappa sin del, når vi tenker på alderen hans, er det best at vi kjører bil selv, i stedet for å ta bussen. Og sykehuset har bekreftet at han, i en alder av 96 år, skal ha ledsager. Derfor er det uforståelig for oss at han verken får dekket reise eller ledsager, sier Trude Tønder.
Orker ikke flere turer
- Nå har vi sendt inn søknader på nytt, i forbindelse med den siste turen, og er spent på om vi får avslag nå også, sier hun.
- Hver gang jeg får blodoverføring kjenner jeg virkningen av den umiddelbart. Jeg blir varmere i kroppen og sprekere. Men reisa til og fra sykehuset, og de mange timene behandlingen tar, tar nesten knekken på meg. Jeg tror ikke jeg orker flere slike turer. I stedet vurderer jeg å betale drosjen som skal kjøre blodet utover selv, sier Ole Iversen.