Cecilia Brurok – lagde sin første avis som 11-åring
Da jeg var elleve år gammel lagde jeg min aller første avis. Jeg hadde fått ei gammel skrivemaskin med fargebånd og rettetast av pappaen min, og tanken var å dele ut avisa til de andre ungene i nabolaget. Lenge drømte jeg om å jobbe som journalist, men jeg slo det litt fra meg, fordi jeg trodde jeg var for beskjeden. Jeg tok en bachelorgrad i multimedieteknologi og studerte deretter reklame og merkekommunikasjon, så det var fortsatt innenfor noenlunde samme fagfelt.
Da samboeren min Oddbjørn var ferdig med lektorutdanningen, fikk han seg jobb ved Hitra videregående skole. Vi flytta utover og tenkte vi skulle være her i ett års tid. 13 år senere er vi her fortsatt, og vi trives kjempegodt! For meg var det ikke så mange relevante jobbmuligheter her i Øyregionen, men jeg søkte jobb i Hitra-Frøya, og redaktør Bjørn Lie Rønningen ga meg en sjanse. Det er jeg kjempetakknemlig for! Etter å ha jobba frilans ei stund, fikk jeg tilbud om faststilling for omtrent ti år siden. Jeg brenner for saker som bidrar til å skape mer åpenhet, og har et hjerte for de som kanskje ikke alltid klarer å nå fram med sakene sine selv. Jeg tenker ganske ofte at jeg er heldig som har dette som jobb, hvor jeg får et innblikk i livet til øyværingene. Faktisk er det ganske sjelden at folk sier nei til å stille opp, og det synes jeg er helt fantastisk. Uten dere hadde det ikke blitt noe avis!
Trond Hammervik – nærmer seg 26 års fartstid
Selv om jeg utdannet meg til noe annet, har jeg egentlig jobba med journalistikk hele livet.
Min første reportasje ble levert høsten 1987, om åpning av Fiskernes bank på Sula, for det som da fortsatt het Frøyavisa. I studietida jobbe jeg i nærradio i Trondheim, og var samtidig med på å starte opp et student-magasin.
Men det aller meste av min journalistiske karriere har vært i Hitra-Frøya, hvor jeg nå nærmer meg 26 års fartstid. Før facebook kom, var det er utrykk som het at "det har ikke skjedd før det har stått i avisa". Har vel alltid levd litt etter det prinsippet. Som lokaljournalist skal man prøve å melde om alt som skjer i lokalsamfunnet, og som kan ha betydning for folk flest. Lokalavisa skal være først ute, og vi skal sette dagsorden. Jeg er vel en fullblods nyhetshund, som lar meg irritere hvis noen andre enn oss forteller nyheten først.
Tonje Selvåg - Har berika nettverket og livet
Da min farmor lå for døden kjøpte jeg mitt første kamera, og det å fange øyeblikk på film som en aldri får tilbake, fikk da en stor betydning for meg. Siden har jeg jobbet mye med bilder og det visuelle. Første sak jeg skrev for lokalavisa skjedde komisk nok etter en seilas i Karibien da jeg var 18 år. Hode var fylt med historier og opplevelser, som bare måtte ned på papiret og ut i avisa. Ja ,det har vært mange seilaser siden, og tidligere redaktør Bjørn har fått noen reisebrev fra de syv hav.
I 2017 begynte jeg så smått å frilanse, og siden har jeg jobbet som frilans og hatt korte og lengre vikariater innimellom andre prosjekter og jobber. Det fine med jobben er at den er så fleksibel. Jeg har i redaksjonen ofte blitt kalt for "hjerte smerte" da jeg liker å ta tak i tematikk som omhandler folks liv, både opp- og nedturer. Livshistorier og det personlige som berører, er noe av det jeg elsker både å høre og skriv om. For utenom livshistorier brenner jeg for å skrive om ildsjeler, både i bedrifter og i fritid. Det er alltid gøy å høre hva folk i lokalsamfunnet starter opp med, og kjenne på engasjementet i samtalen med personene jeg intervjuer. Det å få møte så mange fine folk i øyriket har også berika nettverket og livet. Trenger ikke nettverkskurs, når en jobber i lokalavisa.
Lars Otto Eide - Opplever en fredelig verden her i øyriket
Jeg bestemte meg for å flytte til Hitra etter leirskole på Skårøya i 1980. Da opplevde jeg en fredeligere verden enn den ekstremt stressende byen jeg kom fra. Jeg forsøkte senere å kjøpe to gårdsbruk her ute, uten å få tilslag. Men i 2008 var jeg så heldig å få fast jobb som journalist i Hitra-Frøya lokalavis, og dermed fant jeg drømmeplassen min her ute, langt borte fra støy og lysforurensing.
Det var lærerikt og spennende å jobbe sammen med avisens grunnlegger Svend Sivertsen, Mary Ann Sivertsen og Terje Sandstad de første årene. De fortalte om en arbeidshverdag som er fundamentalt forskjellig fra i dag, med mørkeromsfremkalling av bilder og manuell brekking av avisen. Nå foregår alt digitalt, som gjør at vi kan produsere journalistikk mye raskere. Men arbeidsmengden er likevel den samme. Gjennom 16 år sammen med trivelige og dyktige kolleger har jeg fått være med på en overgang fra nesten ren papiravis til stadig større vekst i nettavisen. Men til tross for at papirutgaven flere ganger har vært spådd å forsvinne, holder den likevel solid stand. Jeg er glad for å ha blitt så godt kjent med folk og steder i Øyregionen gjennom jobben, og min kjærlighet for Øyregionen er like stor.
Sølvi Næss – har alltid vært tilstede
Lokalavisa har alltid vært til stede i livet mitt. Oppvokst i Vesterålen var det «Andøyposten», og «Vesterålen» som dumpet ned i postkassen vår heime på Fornes. Mamma var politisk engasjert, og satt i kommunestyret over flere perioder, mens pappa satt mest og kommenterte saker han var enig eller uenig i. Da jeg flyttet til Hitra fortsatte mamma å abonnere på «Vesterålen» til meg. «Du må jo få med dæ ka som skjer her heime når du e så langt unna», sa hun engasjert.
Jeg mener fortsatt at hvis man skal være en del av et samfunn er det viktig å vite hva som skjer både politisk og kulturelt. Og, lokalavisas viktigste jobb er å opplyse og engasjere sine lesere. Jeg har lest Hitra-Frøya så lenge jeg har bodd her, og det å ha fått en plass i redaksjonen gjør meg både stolt og ydmyk. Jeg håper jeg kan bidra til at de som leser lokalavisa forstår litt mer av det som skjer i samfunnet rundt oss.
Lena Jørgensen – byjenta som endte opp som like stor patriot som selveste «på sporet»
Da byjenta Lena fullførte bachelorgrad i Volda, og bega seg ut i arbeidslivet, visste jeg lite om hvilket eventyr som foregikk ute på kysten av Trøndelag.
Med en oppvekst på Lerkendal og i diverse håndballhaller, var det naturlig å søke meg til sporten i Adressa. Det var avisa vi hadde hjemme på frokostbordet i min oppvekst. Det følte jeg var min naturlige plass.
Det var imidlertid trange tider i mediebransjen. Avskjedskakene dukket oftere og oftere opp i redaksjonen. Vikariatene ble kortere. Og en viss Tore Strømøy ble mer og mer ivrig på å få meg utover til Frøya, som fast journalist i Frøya.no.
Høsten 2014 pakket jeg bilen full av det nødvendigste, og flyttet ut i det ukjente. Varmen og åpenheten som møtte meg, vil jeg aldri glemme. Jeg falt pladask. Frøya sjarmerte meg i senk.
Snart ti år senere er jeg fremdeles her, og har blitt nesten like stor patriot som selveste «på sporet».
Jeg kan ikke tenke meg noe mer spennende sted å jobbe, enn i en region som er så viktig for verdiskapningen i Norge. Med tilflytting, vekst og optimisme.
Folk er åpne, vil noe, er skapende, ikke redde for å si det de mener; et drømmested for en journalist. Det blir aldri kjedelig her.
Samtidig har du vakker natur som kan ta pusten fra deg. Hva mer kan du ønske deg?
Som lokalavisjournalist har jeg fått ta del i sterke øyeblikk, historiske hendelser, i jubel og sorg, sinne og blodig alvor.
Alle har en historie - og din historie er viktig. Ingen sak er for liten for lokalavisa. Det gjelder å se verdien i det som skjer rundt deg. Noen av de mest minneverdige sakene, har vært langt unna spotlight og røde løpere.
Det som setter spor i oss alle er åpenhet, og folk som deler av sine liv.
Samtidig brenner jeg for å gjøre alt det som foregår rundt deg litt enklere å forstå, slik at du lett kan engasjere deg - og at vi dermed får tatt bedre avgjørelser for lokalsamfunnet vårt.
I høst fikk jeg æren av å bli tilbudt jobben som redaktør i Hitra-Frøya. Jeg var både nervøs og ydmyk, da jeg møtte gjengen som jeg i mange år hadde vært konkurrenten til, og var spent på hvordan jeg ville bli tatt imot.
Svaret overrasker nok ingen som kjenner denne gjengen; jeg ble møtt med stor tillit, og den samme varmen og åpenheten som fikk meg til å falle for øylivet.
Det har vært en hektisk og spennende start, med mye nytt å sette seg inn i. Stadig har jeg mye å lære, men jeg har et veldig godt lag rundt meg.
Jeg er takknemlig for å få være redaktør på selveste 50-årsjubileet til Hitra-Frøya, og vil gi avisa en verdig feiring. 50 år med lokalavishistorie er virkelig noe å rope hurra for.
Stolt fortid - stor fremtid, sier vi som er glade i RBK. Jeg gleder meg til fortsettelsen i Hitra-Frøya!
Maiia Bondaruchuk – språkpraksis i Hitra-Frøya er kanskje min skjebne
Familien min har alltid hatt en lesekultur. Vi hadde et bibliotek i huset vårt som besto av bøker i ulike sjangre og av verdensberømte forfattere, fra antikke greske romaner til science fantasi.
Bestemoren min og foreldrene mine fikk mange tidsskrifter - aviser, magasiner og spesialiserte publikasjoner. Bestemoren min startet alltid dagen med de siste nyhetene, og jeg så ofte moren min lese romaner og eventyr. Jeg ble spesielt fascinert av eventyrene til den undersøkende journalisten Fletch i romanen av Gregory Macdonald.
Jeg fikk interessen for fotografering fra moren min, som reiste mye og tok bilder. Foreldrene mine har fortsatt et gammelt kamera og en koffert med kjemikalier for å fremkalle film og skrive ut bilder. Men vi ga opp skrivemaskinen da datamaskinene kom. En gang da jeg gikk i 8. klasse, gjennomførte de yrkesveiledningstester blant elevene. Ifølge resultatene av disse testene viste det seg at jeg trygt kunne velge journalistyrket. Men så tenkte jeg: å nei, det vil jeg ikke. Interessante undersøkelser finnes bare i bøker, og det er så kjedelig å sitte og skrive, skrive og skrive tekster.
Men skjebnen ville det annerledes og førte meg først til radioen, deretter til en avis.
Språkpraksisen min på Hitra-Frøya er en fortsettelse av min livsreise, og kanskje min skjebne. Det er noe helt spesielt med dette arbeidet. For hver hendelse, informasjon eller livshistorie du skriver om, går du gjennom deg selv. Det er en utrolig opplevelse som beriker og inspirerer deg. Og du deler den med leserne dine. Det er faktisk veldig kult.
Jeg vet ikke hvordan fremtiden vil bli, men jeg vil alltid ha takknemlighet og respekt for redaksjonen i mitt hjerte.
Ragnhild Burø - fikk et tilbud jeg ikke kunne si nei til
Lokalavisa Hitra – Frøya har alltid vært med meg. Jeg har bodd både på Østlandet og i Trondheim i flere år, men abonnement på Lokalavisa var en selvfølge og den ble lest fra perm til perm. For oss som vokste opp på 80 – 90 tallet her på Hitra, så var Hitra - Frøya vår lokale nyhetskanal nr. 1. Det var ikke noen sosiale medier å følge med på da, slik det er i dag. I avisa kunne en lese referat fra helgas håndball- og fotballkamper og veldig viktig var selvsagt : hvor var det festligheter i helga? Annonsesiden ble derfor godt lest og der startet som regel planleggingen av helgas aktiviteter.
I dag jobber jeg på markedsavdeligen for Hitra – Frøya. Annonsemarkedet har nok endret seg mye siden den gang jeg bladde opp i avisa for å sjekke hvor det var ungdomsfest til helga.
Vi er med i en spennende utvikling, som en del av Polarismedia-konsernet hvor vi kan tilby markedføring fra A – Å.
Jeg følte meg heldig som fikk tilbud om en stilling som markedsrådgiver i avisa i 2019; jeg fikk rett og slett et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Avisa hadde jeg allerede et langt forhold til og det er en solid bedrift med mange utviklingsmuligheter. Arbeidshverdagen er allsidig og spennende, takket være dere kunder som utfordrer oss og gir oss lov til å bistå med små og større markedsoppdrag.
Sammen holder vi Lokalavisa Hitra – Frøya sprek og oppdatert på alle måter. Hurra for en sprek 50 – åring!
Hasse Lossius - bestemte meg tidlig for yrkesretning
Jeg flyttet til Hitra som 10-åring og starta da på Barman skole. Jeg starta videre tidlig i den grafiske bransjen, jeg var vel ikke mer enn 15 år da jeg fikk praksis hos Hitra Grafiske. Interessen var stor for tegning, men det passet også bra at jeg fikk prøve meg grafisk. Tok deretter utdanning som grafiker og gikk læretid hos Hitra Grafiske. Da Hitra-Frøya søkte folk til markedsavdelingen sommeren 2002, søkte jeg, og fikk den. Jeg jobbet da ett år før jeg tok et par år i Florø. Flyttet hjem igjen og fortsatte med jobb i markedsavdelingen i avisa fra våren 2005, og har siden vært en del av Hitra-Frøya.
I tillegg til jobben som grafiker ble det mer og mer fokus på salg og rådgivning i hovedsak mot lokale kunder. Så nå er jobben todelt med like mye kunderådgiving og kampanjeoppsett som produksjon av grafisk materiell. Vi er den eneste avisa lokalavisa i Midt-Norge som fortsatt i hovedsak produserer alt grafisk materiell til våre kunder selv. Jeg blir lett irritert når jeg ser dårlige annonser og kampanjer som med enkle grep kunne vært gjort bedre og er kanskje litt yrkesskadet når det kommer til detaljer.
Randi Jektvik – lokalavisa på kjøkkenbordet
Lokalavisa har vært med meg siden den kom ut første gang, og minnes godt at den ble lest på kjøkkenbordet hjemme hos mamma og pappa. Da jeg ble spurt om et vikariat som kontormedarbeider i 1987, satt ikke et positivt svar langt inne. Siden den gang har jeg hatt min arbeidshverdag i avisa. Det har vært en rivende utvikling på de fleste områder, til tider slitsomt men for det meste lærerikt og spennende.
Arbeidsoppgavene har endret seg fra å skrive av stoff fra diktafon, fremkalling av film og bilder i fotorom til dagens digitale verden. En utvikling og en reise som har vært enorm. I dag sitter jeg som markedsrådgiver i kundesenter for Midt-Norske aviser fra Brønnøysund i nord til Oppdal i Sør, hvor jeg har fått masse nye kollegaer og gode venner. Fine minner å ta med seg inn i pensjonisttilværelsen.