Det ligger en tykk tåke rundt Elin (16) når hun bedriver sin største lidenskap. Men det er ikke værforholdene som har skylda. Elin Aarvik kjører dragrace. Svidd gummi og høye hastigheter har vært en del av livet så lenge hun kan huske.
Inn med morsmelka
- Jeg har blitt fortalt at jeg var bare tre måneder gammel første gangen jeg var med og så på et stevne. Så du kan si at jeg har fått det inn med morsmelka, forteller Elin.
Pappa Tormod Aarviks interesse for motor og høye hastigheter har så visst smittet over på datteren. Men det har aldri vært snakk om noe press fra pappa om å begynne å kjøre.
- Nei, dette har jeg ønsket å drive med selv.
Det kruser seg til et smil under barten til pappa Tormod og han nikker samtykkende.
- Jeg husker godt første gangen Elin uttrykte at dette var noe hun ville begynne med. Da var hun fem år og hadde nettopp sett Paul Ingar Udtian avslutte et løp. ”Dette skal jeg begynne med når jeg blir ti år” var den klare beskjeden. Det var tiårsgrense for å begynne med dragrace den gangen, forteller en stolt pappa.
Middag med konkurrenten
Elin husker lite av dette. For henne har det vært dragrace så lenge hun kan minnes. Dessuten, hva er vitsen med å se bakover? I dragrace er det viktigere å se fremover. Mot neste utfordring. Mot neste løp. Mot neste motstander. Skjønt, ”motstander” er et dårlig ord i motorsporten. ”Konkurrent” beskriver det bedre mener Elin.
- I motorsporten er vi som en stor familie. Etter dagens løp kan vi gjerne sitte og spise middag sammen rund et felles bord. Den som sitter i kjøretøyet ved siden av meg under et løp er en konkurrent der og da. Men vi har jo en felles interesse. Og mye å prate om. Pappa har flere ganger hjulpet til med å skru på bilene til konkurrenter. Vi hjelper hverandre i sporten.
- Det finnes ikke motorsport med mer samhold enn i dragracemiljøet, føyer Tormod til.
Julegaven
Men hva er det som får en ung jente til å sette seg inn i en farkost som hun deretter presser opp til 246 km/t?
Elin leter etter ordene. Hvordan beskriver man det selvfølgelige? Det har liksom alltid vært sånn. Så lenge hun kan huske. Lysten til å drive med dragrace har ikke minket med årene heller. Snarere tvert om. Mamma Hilde og pappa Tormod tok etter hvert konsekvensene av det.
For å sjekke om dette bare var en kortvarig interesse fikk Elin kjøre i en lånt bil de første løpene. Men det sto ganske kjapt klart, for både mor og far, at dette var noe Elin hadde planer om å drive med lenge. Julen 2011 sto en meget spesiell gave under treet. ”Til Elin. Fra mamma og pappa” En lilla juniordragster fylte det meste av plassen under juletreet.
Snirklete symbol i sort
Elin smiler over tanken på den julekvelden. Det var stor å endelig eie sin egen bil. Hun raste rundt med den lilla dragsteren noen år, men i sommer avanserte hun til et større kjøretøy.
I samarbeid med Tormod og reklamebyrået Vindfang fikk Elin den dekoren hun ønsket seg på ”nybilen”. Et snirklete symbol i glitrende sort og turkis pryder den hvite lakken på panseret.
Full støtte fra mor og far
- Jeg hadde aldri klart å holde på med dette uten støtte fra foreldrene mine.
Elin ser på meg med et blikk som ikke viker. Det er viktig for henne å få dette frem. Foreldrenes støtte har vært alfa og omega. Helt avgjørende for at den største lidenskapen kan pleies. Og gro. Aarvik Dragrace Team er en sammensveiset gjeng. En familie. En trio.
- Mamma tar seg av alt av papirarbeid og, det er mye! I tillegg drifter hun hjemmesida vår på Facebook. Dessuten er hun den ivrigste supporter. Pappa er med og skrur motor. Mekker og tilrettelegger. I tillegg er det all tiden og pengene som de bruker på dette. Jeg er svært takknemlig, sier Elin med trykk på hver stavelse.
Familieferiene blir planlagt ut fra hvor det er løp. Sydenturer til hvite sandstrender blir det ikke på denne familien med det første.
- Men det hadde det ikke blitt uansett. Selv om dragrace ikke var en del av livet, svarer far nøkternt.
- Jeg er ikke millionær
Han medgir at dette ikke er en billig sport å holde på med. Men på en annen side; enhver hobby koster dersom man mener å drive seriøst.
- Den nye bilen til Elin kostet opp mot 200.000. Vi har også investert i en buss. Den har vi bygget om slik at vi får plass til bilen inni når vi kjører til løp og stevner. Her har vi køyer, kjøkken og dusj. Det er klart at slikt koster, men jeg er på ingen måte millionær slik en kar spurte meg om da vi var på et løp nordpå. Folk prioriterer ulikt. Vår familie prioriterer dragrace.
Dessuten hjelper det på at Tormod har godt lag med både skiftenøkkel og skralle. Alt på bussen er hjemmelaga. En heis for å løfte Elins bil inn og ut av bussen har han også laget.
- Det må en heis til. Bilen er nesten 800 kilo. Og både Elin og hennes konkurrenter har hatt god bruk for den heisen, sier Tormod.
- Jeg trener aldri
Så hvordan trener man med en bil på nesten et tonn?
- Jeg trener aldri. Det er et alt for stort apparat som må settes i sving for å kunne kjøre. Det blir for dyrt. Både brann- og redningsmannskap må være på plass før man kan presse ned gasspedalen, sier Elin.
Dessuten kan man ikke kjøre disse bilene hvor som helst. Det er kun på en egnet bane, og det er jo ikke ofte en slik bane er tilgjengelig. Men hun driver med mye visualisering. Hun kan sitte i bilen og tørrtrene. Lukke øynene. Se for seg løpet. Banen. Hvordan hun skal skru på knottene og så; -bånn gass.
På pallen med legenden
To ganger til, denne sesongen, skal hun få kjenne trykket i ryggen fra de voldsomme motorene. Nå til helgen på Tierp arena i Sverige, i september på Gardermoen.
Hun gleder seg spesielt til å kjøre i Tierp. Banen som er regnet for å være verdens fjerde beste dragracebane. Micke Nilsson, den svenske dragracerlegenden som har vært nordisk mester åtte ganger er også ventet. Juli kjørte Elin mot legenden på Gardermoen.
- Gardermoen i juli var helt utrolig. Jeg kjørte jevnt og tok nye personlige rekorder for hver runde. Det var stort når jeg kunne stille meg på seierspallen - sammen med Micke. Han riktignok øverst, men jeg var nummer to, sier hun med ydmykhet og stolthet.
Pappa smiler og nikker.
- Du skal vite det, Elin, at veteranene har stor respekt for dere som er yngre. De er livredde for dere juniordragstere!, støtter Tormod.
Jentene hevder seg
I dragrace er det slik at gutter og jenter, kvinner og menn kjører mot hverandre. Det er ikke kjønn eller alder som avgjør hvilken klasse du kjører i. Det er kjøretøyet. Slik kan det gå til at en ung norsk jente kan kjøre mot en svensk veteran med mange titler.
Og det er stadig flere jenter å finne i sporten. På juniornivå er det halvt om halvt av jenter og gutter.
- Kanskje en av grunnene er at alle disse motorinteresserte fedrene stort sett får døtre, ler Elin.
- Mer en drøm enn en plan
Men hvor langt har akkurat denne dattera tenkt å dra det? Kan man ha dette som levevei?
- I USA er det mulig å bli proff. Og det er en drøm å gjøre dette på heltid. Men det er en drøm mer enn en plan. Det er en liten sport i Norge. Jeg er realistisk, og har søkt meg inn på naturbruk på videregående på Frøya. Målet er å finne en jobb som kan kombineres med dragracinga. Og så håper jeg at pappa kan være med og skru så lenge som mulig.
- Joda, jeg skal være med så lenge helsa holder, men avanserer du til Top Methanol Funny Car eller Nitro Funny Car må du har et større og yngre team av mekanikere enn det jeg kan tilby deg alene.
Kanskje en løsning er å finne seg en kavaler i dragracermiljøet?
- Jeg gir katten i hvem Elin kommer drassende hjem med, tøyser Tormod.
Elin brøler ut i latter. Det har hun null tro på. Hun vet at pappa bryr seg langt mer enn det. Men gutter har hun uansett ikke tid til. Ikke engang øvelseskjøring med vanlig bil har 16-åringen tatt seg tid til. Det er dragracing som gjelder.
988 89 562 kirsti.marthine@hitra-froya.no