Fra sidelinja

I et klasserom på Sistranda skole 13. desember 1989 sto 23 spente andreklassinger. Alle som én kledd i laken og altfor store herreskjorter. Klare til å marsjere gjennom skolens korridorer for å synge med skjærende stemme og av full hals: SVART SENKER NATTEN SEG. I STALL OG STUUUUUEEEEE!!!

Vi var et vakkert syn. Det er jeg sikker på. Med glittergirlandere i håret og lys i hendene, og med selveste Santa Lucia i front: Gøran, åtte år, med håkkisveis, store gummistøvler og en vakker krans av lys på hodet. Helt naturlig, syntes vi. Og temmelig kult.

Siden har jeg skjønt at vi må ha vært forut for vår tid i likestillingskampen hva Lucia angår. For det var aldri en diskusjon. Navnene til alle i klassen ble skrevet på lapper og putta i en bolle, og Lucia ble bestemt ved høytidelig trekking dagen før. Gøran ble den heldige.

Kjønnskamp var aldri et tema da jeg vaks opp. Jeg følte aldri at jeg måtte ta et valg basert på at jeg var jente. Jeg følte meg aldri forskjellsbehandla. Jeg gikk til frisøren og forlangte kort sveis en gang på midten av 90-tallet, fordi det var upraktisk at all mosen floka seg inn i håret mitt og at jeg satte meg fast i greinene da jeg klatra i trær. Jeg gikk i kjole når jeg selv ville, men aller helst i bukser med hull på knærne. Jeg lekte med barbie, jeg lekte med biler, jeg spilte sjakk og ”Jentesnakk” og jeg hadde en egen klubb jeg kalte Hardy – inspirert av bokserien ”Hardyguttene”. Jeg dansa fordi det var gøy og sparka fotball fordi jeg likte det. Jeg gjorde akkurat det jeg ville – innenfor rimelighetens grenser.

Kjæresten min het innimellom Tommy og var nesten to hoder lavere enn meg, og det var jeg som førte når det skulle danses klindans på klassefest.

Ingen tegna opp grensa mellom gutte- og jenteaktiviteter. Ingen fortalte oss at det var forskjell på oss, og at vi må forberede oss på et samfunn som fortsatt syns det er greit å forskjellsbehandle og stigmatisere.

Så hvordan havna vi her igjen? Hvorfor må vi i år 2016 ta diskusjonen om hva gutter kan gjøre og hva som er forbeholdt jenter? Har de høye røstene fra kvinnekampen gjennom 60- og 70-tallet forstummet? Har vi kjempa oss inn i et grumsete forhistorisk kjønnsrollemønster, der det er greit å lete luciaer blant klassens blonde og langhåra jentegjeng og arrangere luciakor kun bestående av jenter?

Hvordan kan vi tillate at et hylekor av nettroll i vrede kaster seg over et bilde av en uskyldig gutt i luciakostyme i reklamekampanjen fra svenske Åhléns? For ikke bare var det en gutt, men han var til og med mørk i huden. At dette i det hele tatt får lov til å være et tema i år 2016 gjør meg både forundra og forbanna.

Solen har gått sin vei. Skyggene truer …

Ja, jeg syns det er artig å harselere over kvinner og menns ulikheter. Det er gøy å sette ting på spissen og gjøre vennskaplig narr av. Jeg kjenner meg igjen i alle typiske feminine trekk. Jeg bruker altfor lang tid på badet, og jeg vet at det er jeg som lasser sofaen full av unødvendige og ubrukelige puter, som handler såper det lukter lavendel og rose av, som plasserer nips og annet tant og fjas på hver ledige hylle i hele huset og som mener at sengetrekk og putevar og – ikke minst - undertøy alltid skal matche. Og jeg spiller blond og ubrukelig når det skal skiftes fra sommerdekk til vinterdekk og mener mannen bør ta hånd om husets tekniske gjenstander, listelegging og vedhogst. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg syns det er helt greit å la være.

Men jeg vil velge selv. Jeg vil velge å ha tilgang til det samme som alle andre. Og jeg mener at alle andre – uavhengig av hudfarge og kjønn – skal ha tilgang til det samme som meg. En rett til å velge.

En lik rett til å få navnet sitt skrevet på en lapp og havne i en bolle sammen med alle de andre. Å bli trukket ut til å være selveste Santa Lucia. Med gummistøvler, håkkisveis, hull på bukseknærne og lyskrans på hodet.

Inn i vårt mørke hus. Stiger med tente lys.

Sa´antaaa Lu´uciia. Santaaa Luciaaa!

Karin Jegtvik