Historien er kanskje helt sann, selv om den bare bygger på et barndomsminne fra 1946. En av mine svakheter er at jeg er nysgjerrig, sier mange, men jeg mener det er vitebegjær, undringsevne.

En barndomskamerat, Arnold, han var da bare 8-9 år, men vi hadde begge fantasi og eventyrlyst.

«Staulvågen med «floinnersainn» og fjæra med alt livet der» , var et eldorado for unggutter. Men vi hadde ikke båt og det var farlig at unger, som ikke kunne ro, fikk låne båt. Vi hadde lest om Robinson Crusoe fra ei bok på folkebibiloteket, så flåte var løsningen.

 På berget oppafor «Kleppfesktjønna», på østsida av Staulvågen, lå fire grå stokker, flat på 2 sider og som skapt for en flåte.

Vi guttene hentet hammer, spiker et par fjøler og de to seitrøene til far.

Flåte skulle det bli, og nå skulle det bli opplevelser ja. Det var fjære og vi bukserte stokken til nedenfor flomålet. Spikret dem sammen. Så var det bare å vente på at sjøen flødde. Og så skjedde sjøsettinga automatisk. For en opplevelse.

Men det var en liten landvindskjøl og bølger.  Arnold mistet balansen og holdt på å falle i sjøen. Svømme kunne vi jo ikke, så det var best å vente til neste dag. Der sluttet mitt minne og jeg har lurt på: hva skjedde videre?

En annen 80-åring, Harald, fortalte meg at Einar på «Stranda», bolig ovafor Staulfjæra, sagde opp noen stokker til ved.

Aha, ja da fikk jeg svaret. Det var jo den perfekte løsning. Alle spor av vår misgjerning var borte og vi slapp unna.

Så kommer det uunngåelige spørsmål. Hvorfor i all verden lå disse sokkene der i flere år uten at noen rørte dem?

Da kan to og to legges sammen, det var de stokkene Einar fant og sagde opp. Men hva var opprinnelsen til at de lå der på berget?

Da ser jeg muligheten. Mor fortalte meg at muren ved kornåkeren «Kjergården» kom av en historie om at det skulle bygges en kirke der.

Kirka kom og ble lagret på berget ved «Kleppfeskkjønna», men nordvest storm og springflo gjorde at bygningsmassen fløt av og rak til «Hestøya» utafor «Ulvøya» på Hitra.

«Guds finger» hadde talt. Der skulle kirka bygges.

Det blir gjort, og kirka fungerte der i mange 10-år. Det var en velegnet kirkegård over sundet, så det var nok ingen tvil om at det var rette sted etter Guds vilje. På et slik utsatt sted ble det mange messefall, så fornuften seiret til slutt. Det ble vedtatt å flytte kirka til Tranvikan.

Der ble materialflåten forankret i fjæra, men en kraftig landvindsstorm og springflo kom. Flåta sleit seg løs og den rak ned i Fillan. Da måtte alle skjønne at der skulle kirka stå!

Der står kirka i dag, påbygd flere ganger, men opprinnelse er det nok ikke mange som vet om. Men hvor kom den fra til Inntian, og hvorfor Inntian? Hvilket årstall snakker vi om? Det skjedde nok i katolsk tid. Reformasjonen kom i 1537, så dette på Inntian må ha skjedd lenge før. Altså over 800 år tilbake i tid.  Dette må være noe for kirkehistorikere å granske.

Det ville vært interessant å vite mer. Håper noen tar tak i saken.

Sigbjørn Larsen