Her i øyregionen er Jann Krangnes velkjent for sitt store politiske engasjement.
Men han har viet flere år av sitt liv, til arbeid i krigsrammede områder.
Døden har han sett i hvitøyet - flere ganger.
En tøff barndom
Jann ble født i 1951 og vokste opp på Lademoen i Trondheim.
- Det var mye rart i etterkrigsgenerasjonen, sier Jann. Hjemme hos han var det tøffe tider, preget av mye alkohol.
Jann hadde ikke en enkel barndom, langt der i fra.
Den satte sine spor og har fulgt han resten av livet.
Jann var et såkalt problembarn i skolen, ble nesten utvist.
- Jeg var vill, og ikke en hyggelig elev.
Siste året på ungdomsskolen, dro Jann nordover med Sirkus Berny for å hjelpe til med sirkusets lipizanerhester.
- Det var mye artigere det, enn å gå skole, ler Jann hjertelig.
Men legger til at han klarte å gjennomføre grunnskolen samme år.
Dro til sjøs
I femtenårsalderen dro Jann til sjøs og i løpet av noen år var han innom alle fem verdensdelene.
Etter tre-fire år dro han hjem igjen og giftet seg med sin barndomskjæreste og fikk barn.
Først jobbet Jann ved Nobø fabrikker som sveiser, deretter ved Bøndenes Salgslag.
Men etter en skade i ryggen som medførte flere operasjoner, måtte han omskoleres.
Et av hans viktigste valg
Unge Krangnes fikk tidlig interessen for sosialt arbeid.
Da han skulle omskolere seg sto han mellom to alternativ, enten å gå sosialhøyskolen eller studere medisin.
Han valgte det første, - en av de aller viktigste valgene i mitt liv, sier Jann oppriktig.
Men siden han ikke hadde teoretiske papirer, måtte han begynne der han sluttet av, i tiende trinn på ungdomsskolen.
-Jeg kunne ikke begynte å studere med mine kunnskapshull, så jeg oppsøkte min gamle rektor på Lademoen skole. Jeg måtte gjenta det tre ganger for han, at jeg virkelig ville starte der igjen.
Det ble vedtatt i skolestyret, men avgjørelsen var ikke enstemmig, smiler Jann.
Arbeiderklassen forsvinner i vekttall
Jann gjennomførte ungdomsskolen og tok artium.
For å komme inn på sosialhøgskolen, måtte man på den tiden ha godkjent arbeidspraksis innen sosialt arbeid.
Jann mener at det praktiske ikke verdsettes nok i dag.
- Det stilles for lite praktiske krav på flere felt, og arbeiderklassen forsvinner i vekttall.
Jann sier at det gies et hav av muligheter til videre- og etterutdanning i dagens samfunn, men at nivået man befinner seg på etter endt skolegang er for lavt.
- Det kreves langt mer praksis for å for eksempel bli en god sosialarbeider, noe det ikke gies ressurser til. Vi kommer til å pådra oss et samfunnsproblem.
Et politisk vesen
Samtalen med Jann er farget av hans store politiske engasjement.
Enten det gjelder kommunesammenslåing, at venstresida har sviktet sitt folk eller farene ved privatisering.
Jann er et politisk vesen. Drivkraften hans har utviklet seg fra det sosiale arbeidet han har drevet med i hele sitt voksne liv.
Jann var i en periode pasient ved Attføringsinstituttet på Lade.
- Selv om det var mer fattigdom på den tiden, hadde Norge råd til slike attføringstilbud, mens sånne tilbud ikke finnes i dag, sier Jann oppgitt.
Hans første jobb som sosionom var innen Kriminalomsorg i frihet.
- På 50-60 tallet laget man sikkerhetsnett for de som falt utenfor, mens i dag er det individualismen som fremelskes. Det er fellesskapet som har gjort Norge til verdens beste land og det er vi i ferd med å rive ned ved å la pengene få styre vårt samfunn. Dette tenker jeg på hver dag og det er et standpunkt som preger meg som person, sier Jann engasjert.
Rett inn i kommunestyret
Jann og hans daværende kone Britt Sørensen flyttet utover til Hitra i 1983.
I de åtte påfølgene årene jobbet Jann ved sosialkontoret, som vikarierende sosialsjef og deretter konsulent.
Det samme år de kom flyttende, ble Krangnes valgt inn i kommunestyret for RV (Rød Valgallianse) og han var fast medlem i formannskapet. I begge periodene.
- RV hadde stort fotfeste på Hitra med 20-30 aktivister. I tillegg favnet vi flere grupper enn frelste AKPere. Vi hadde Palestina- og Irlandskomité, faglige frokoster, 1.mai talere og vi støttet Kvinnefronten.
Jann har også vært aktiv politiker i Trondheim og har sittet i bystyret i åtte år.
I 1990 dro Jann og Britt tilbake til byen.
Der startet Jann å seile med vanskeligstilte ungdommer på jekta Pauline. Han ledet utekontakten i Trondheim, jobbet en periode ved narko-kollektivet Storbuan Gård ved Løkken, før han vendte tilbake til Trondheim og jobbet med nærmiljøprosjektet "Ung i Nardo".
Han ble også hentet inn av rådmannen i Trondheim, til å jobbe med 1000 års markeringen av byen i 1997.
I tillegg har Jann i løpet av sin yrkeskarriere jobbet med en utviklingsmodell for det som kunne blitt forløperen til Nav.
Jann sier han avsluttet sitt arbeide med dette, da han opplevde at politikerne ikke var ute etter noe som var bedre forbrukerne, kun bedre for seg selv.
Elsket det internasjonale miljøet
De senere yrkesår, har Jann jobbet i utlandet.
Det hele startet da Jann i 1997 bestemte seg for å reise til Midtøsten og Hebron i Palestina.
Som sekondert gjennom Flyktninghjelpen startet han å jobbe i observasjonsstyrken Temporary Presence in the city of Hebron (TIPH).
Først som sjåfør, deretter som Chief of transport.
- Jeg ble bitt av basillen og syntes det var kjempespennede med utenlandsoppdrag.
Han har også jobbet i Sierra Leone med rehabiliteringsprosjekter, bygging og drift av flyktningleirer.
Hans viktigste oppgave der var å bygge skoler i selve kjerneområdene for daværende geriljasoldater.
- I tillegg hjalp vi lokalbefolkningen med å bygge fiskebåter så de kunne bringe mat tilbake til barna og landsbyen sin. Vi hjalp også til med å tette hus. For et regnskyll der, kan medføre lungebetennelse og død.
Jann har fått ledet et internasjonalt miljø med ekspertise på flere ulike felt.
- Og jeg har virkelig elsket det, sier Jann og smiler stort med tanke på de gode minnene.
- Det har vært enormt stort og selvtilfredsstillende å kunne bidra med flyktningleirer og skoler. Å gi trygghet, mat, boliger og kunnskap til lokalbefolkningen.
Rundt neste sving
Jann har jobbet i krigsrammede deler av verden,
- Jeg har kjørt meg fast i områder hvor konflikten er stor. Jeg har måttet hugge ned bananblader for å skjule bilen min og levd i den i flere døgn, mens jeg har hørt krigens herjinger rundt meg. For til slutt å bli evakuert med helikopter.
Han har levd med frykten i kroppen, over aldri å vite hva som venter rundt neste sving.
Jeg har kommet til veisperringer og fått gevær opp i ansiktet. Jeg har blitt truet til å gi bestikkelser og måttet argumentere meg gjennom det, med folk som har vært dopet og ikke til å stole på.
Midtøsten
Som sjåfør i Jerusalem skulle Jann en dag hente post.
- Plutselig var det fullt av politi der og alle måtte evakueres, fordi det var funnet en bombe på postkontoret.
Fra den tiden husker han også checkpointene, hvor folk ble trakassert og skutt rett foran han.
I området med mye uro og opptøyer var Jann også ute for at en gruppe sinte palestinere som forsøkte å velte bilen han satt i.
- Heldigvis fikk jeg vist dem at jeg tilhørte observasjonssstyrken TIPH og de lot bilen være. Men du føler deg ganske skjelven etterpå.
Sierra Leone og Sør-Sudan
Jann forlot Midtøsten og var hjemme i Norge i et år, før utreisetrangen slo til igjen.
Han reise til Sierra Leone og der ble han i tre år for Flyktninghjelpen som Programme Manager innen rehabilitering og tilbakevendingen av flyktninger.
I Sierra Leone hadde Jann ansvaret for en flyktningleir med 20 000 mennesker utenfor byen Freetown.
Han ledet senere utbyggingen av en ny flyktningleir på vegne av UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) som endte opp med å huse 60 000 mennesker. Denne leiren lå i nærheten av byen Kenema.
I 2005 dro Jann til Sør-Sudan.
- Jeg ble sekondert dit som Child Protection Officer for Unicef for å jobbe med barnesoldater.
Deretter fikk Jann forespørsel om å lede Flyktninghjelpens kontor, først som Area Manager med ansvaret for Flyktninghjelpens arbeide i Sør-Sudan. Deretter som Country Director for hele Flyktninghjelpens virksomhet i Sudan.
Døden på nært hold
Det er vanskelig for Jann å snakke om de mange enkeltepisodene han har opplevd.
Det har tatt han lang tid å kunne snakke om dem i hele tatt, men han gir seg i kast med de fæle minnene.
Han forteller at han har stått med døde barn i armene sine og at de hver dag måtte telle over antallet døde i flyktningleiren.
Han forteller om flyktende kvinner og barn. Om når han går bort til den ene for å hjelpe og oppdager at barnet hun bærer i armene allerede er død og har vært det ei stund.
- Jeg glemmer aldri da det kom inn en gutt på 2-3 år til oss i flyktningeleiren. Det var så vidt liv i han, så vi satte i drypp. Han stirret på oss med fokuserte øyene, men så var det akkurat som om lyset i øyene hans ble gradvis dempet og til slutt helt borte.
Det er mange slike historier, sier Jann og blir stille.
Orker jeg dette?
Jann legger til at det er en stor påkjenning å jobbe under tøffe klimatiske forhold år etter år.
- Vi levde dårlig. Var konstant svette, våte og sultne.
Hver dag ble en overlevelse og Jann stilte seg ofte spørsmålet; orker jeg dette?
Men han ble værende. Følte ansvar for de som skulle hjelpe og motta hjelp.
De fleste hjelpearbeiderne på dette tidspunktet, ble i Sør Sudan i et halvt år til ett års tid, Jann ble i nesten fem år.
Det ble litt for lenge.
Å bli parkert
For mens Jann fortsatt var i Sudan, ble han i 2010 fryktelig dårlig.
Han hadde pådratt seg en infeksjon og kroppen slo seg vrang, som følge av stresset som hadde bygd seg opp over flere år.
Legene ga Jann beskjed om at det var uaktuelt for han å dra ut i feltet igjen.
- Å bli syk som leder med ansvaret for tusen ansatte i krigsområder, hvor jeg blant annet sørget for sikkerhet, konvoier, møte ambassadører og ministre, til plutselig en dag skulle sitte parkert. Det ble en veldig tøff overgang, medgir Jann.
I tillegg slet han med store smerter og mareritt som tok fra han nattesøvnen.
Midt i den tunge tiden traff han Melania og det ble et lyspunkt.
De giftet seg og bestemte seg for å vendte tilbake til kysten og Hitra.
Da det dukket opp en mulighet for å kjøpe seg hus her nede ved sjøen, slo de til.
Melania har forøvrig også jobbet innen bistand.
I tjue år jobbet hun med flyktninger og barnesoldater i Afghanistan og Sri Lanka. Og med fattige barn og voksne på Smoke Mountain i Manila.
- Da hun flyttet til Norge, valgte hun å avslutte sitt arbeide i FNs tjeneste. Melania har opplevd nok krig og elendighet hun også, sier Jann.
Når har de begge funnet seg til rette med roen og stillheten på Ansnes.
Og siden den gang har Jann hatt stor bedring.
- Jeg har et godt miljø og gode venner rundt meg. Jeg liker ikke å bli parkert, men når jeg først skal parkeres, så er det godt å bli det her. Folket i øyregionen er et sjeldent raust folkeslag, og jeg har litt å sammenligne med, smiler Jann.
Blodpropp i hjertet
Krangnes er fortsatt til dels aktiv innen politikken.
- Rødt holdt på å stille liste til kommunevalget i fjor sier han, men slik skulle det ikke gå.
Jann og Melania befant seg på Filippinene da han fikk et kraftig hjerteinnfarkt.
- Jeg hadde en blodpropp midt i hjertet og hold på å stryke med. Jeg ble operert av en av verdens fremste hjertekirurger og han kunne senere fortelle meg at hadde jeg kommet en halv time senere, da hadde han ikke kunne hjelpe meg.
Året som gikk ble et vanskelig år, Jann måtte trappe ned kraftig.
- Jeg var nominert på 1.plass på fylkeslista til Rødt. Vi fikk en kandidat, men jeg trakk meg umiddelbart da jeg ble syk.
Fortsatt er Jann aktiv innen fagbevegelsen på fylkesnivå, men tanker er å trappe ned der også.
Savner et annet perspektiv
Men når det kommer til Jann Krangnes og politikken, skal man aldri si aldri.
- Jeg har ikke et religiøst forhold til ett politisk parti, jeg ser heller på det som et redskap. Ennå er det Rødt som er partiet mitt, samtidig ser jeg at det går an å drive politikk i fra andre hold også.
Jann har i alle år fulgt med Hitra-politikken.
- Jeg savner et annet perspektiv enn det kommunestyret har i dag.
Jann savner også et større engasjement og større debatter.
- Vi har overlatt alt til etablerte politikere. Samfunnsengasjementet og den politiske interessen blir mindre blant folk.
Jann forteller at han både ønsker og har planer om å etter hvert kunne gjøre politisk arbeid på Hitra.
- Jeg drømmer om at vi kan lage et fora for diskusjon, hvor vi kan hente inn eksterne krefter som har kunnskap om ulike tema. Uavhengig av partilinjene.
Shariasamfunn og innvandring
Jann er til dels aktiv i Folkehjelpen og har derfor vært engasjert i asylsøkerne som har kommet til Hitra den siste tiden.
Og selv om han er opptatt av rettferdighet og solidaritet, er han langt i fra naiv påpeker Krangnes.
- Få på Hitra har vel opplevd Shariasamfunn slik jeg har gjort.
Han har selv vært å hentet ut ansatte i fra arresten, som har gått i for trange dongeribukser eller hatt for kort skjørtekant.
- Med hjertet i halsen har jeg slåss meg gjennom slike samfunn.
Jann sier man kan godt stille spørsmål og være kritisk til innvandringen som nå skjer her til lands.
- Men å stemple en hel gruppe som kriminelle og voldtektsforbrytere, det blir feil. Produseres det hat og uvennskap mellom folk og grupper, har man tapt. Da får vi bekreftet det vi er redde for.
Vanskelig å skulle angre
Jann har hatt et omflakkende liv, det har igjen ført til brudd med mennesker og fysiske steder opp gjennom årene.
Jann har tre barn som i dag er i alderen 37-45 år, to sønner og ei datter. Han forteller at han har god kontakt med barna sine i dag og at han prøver å opprettholde kontakt med dem og sine fem barnebarn.
Ekteskapet til Melania er Janns femte.
- Alle valg man gjør får konsekvenser i livet, men det er vanskelig å skulle angre i ettertid, sier Jann.
- Det er ting i livet som jeg selvfølgelig kunne unnvært. Men man gjør de valgene man har forutsetning for der og da, også ser man at man kunne valgt annerledes etterpå. Jeg har prøvd å gjøre mest mulig ut av mitt liv og tatt konsekvensene av det. Dessuten blir man gæren om man skal drive å angre. Jeg er ikke typen til det, smiler Jann.
Å tenne lyset midt på
Jann forteller at han tenker på det å gå tilbake til jobb igjen.
- Jeg kjenne kriblingen i kroppen når jeg får tilbud, men så fort jeg starter å tenke på det, kommer marerittene tilbake. Med tid blir man blir flinkere til å leve med det man har opplevd, samtidig er det er tøft å bære.
Jann har både brukt og misbrukt helsa si.
- Så mitt store prosjekt nå om dagen, er å ta vare på det som er igjen, både mentalt og fysisk. Det har i seg selv blitt en jobb.
Jann lar seg rive med, han er tross alt voldsomt engasjert og vil så gjerne.
- Men jeg må innrømme mine begrensninger. Jon Michelet sa til meg en gang, " det er et kjent fenomen å tenne lyset i flere ender, men du Jann, du har også tent lyset midt på". Han har nok hatt rett i det.