Fra sidelinja av Ørjan Strømmen
Før i tiden var det slik at forkjølelse, og spesielt influensa fulgte sesongen. Sykdom var et sikkert tegn på at vinteren tok grep om været. Men de senere årene synes jeg det har sklidd litt ut.
Jeg brukte å si at jeg aldri er syk, men når jeg nå tenker meg om, så ser det ut til at jeg er syk hele tiden. Nå har jeg hosta og harka såpass lenge, at jeg begynte å tro at det skulle være slik. I følge de på kontoret har jeg harka i vel fire uker, og de tar aldri feil.
Fruene på kontoret skal man slett ikke kimse av.
For noen år tilbake delte de kontor med ei som tross skrantende arbeidsmoral, var flinkt il å komme seg på jobb hvis hun var syk. En gang kunne hun fortelle at hun hadde småbarn med omgangssyke hjemme, og måtte ha seg unnskyld hvis hun virket sliten. Hun hadde tilbragt natta på ramma, men var blitt såpass ”spæsj” at hun klarte og karre seg på jobb. Ganske nøyaktig et døgn etterpå satt hun alene på kontoret. Resten av gjengen satt hjemme med farang.
Selv ble hun sykemeldt etter den massive arbeidsbelastningen hun var utsatt for de dagene hun gikk alene på jobb.
For det er en risikosport å jobbe på kontor. I sommer var det ei på jobb som fikk halsbetennelse og stiv nakke av ventilasjonsanlegget. Det var noen dager med god sommertemperatur ute, så anlegget måka på med frisk luft. De andre kontorene syntes det ble litt i overkant, og teipa igjen ventilene. Trykket ble såpass på den ene åpne ventilen, at det utviklet seg til frisk bris på kontoret.
Og selvsagt måtte det gå galt. Trekk er som kjent noe av det skumleste som finnes. Spesielt om våren skal man ikke la seg lure av den varme sola, ”for det er egentlig kaldt i lufta”. Naken hals i finværet gjør deg til et lett offer. Slik som myggen ser bar hud, ser trekken bar nakke. Den kaster seg over deg, og vipps så har du sår hals.
Men trekk forklarte ikke min egen hoste. Halsen pakkes godt inn i jakke på dagtid, og på natten har jeg lært meg å bruke buff. Riktig nok er det to åpninger på buff-en, men ikke nok til at det skulle bli gjennomtrekk. Derfor ble turen lagt til legekontoret. Legen påsto at den stygge hosten til undertegnede skyldes en tilbakevendt barneastma. En litt tung fjelltur, etterfulgt av tre dager med tåke skal være den utløsende faktoren.
I bakhodet har det ulma en teori om at de menneskeskapte klimaendringene er skyld i all ting. Det markante skillet på årstidene har forsvunnet, slik at influensaen har fått skli ut over de resterende årstidene. Når årstidene forsvinner helt, sitter igjen med en ettårs influensasesong. Ikke en gang tåka er den samme som før. Som garva ansneslenning, har omtrent hver eneste sommer bestått av tjukk tåke. Altså har tåka hatt flust av anledninger til å gi meg astma tidligere, uten å benytte sjansen.
Så nå sitter jeg her på femte uke. Pusten høres ut som en sør-afrikansk vuvuzela, og hosten henter kraft fra deler av lungene jeg ikke visste eksisterte.
Fordelen med årelang sykdom, er at situasjonen normaliserer seg, og man er ikke syk lengre - man er bare «ufrisk». Slik sett er det visst ikke så krise om sesongene forsvinner allikevel.