Tre måneder etter Treholtdommen To måneder etter Live Aid. Og én måned etter at Titanic ble oppdaget. Mange store begivenheter dette året. Bobbysocks tok Norges første seier i Melodi Grand Prix, men høydepunktet var på Lerkendal. Ikke sant?

Selv var jeg 15-åring denne oktoberdagen, da Rosenborg tok sitt første seriegull på 14 år. Lillestrøm ledet med ett poeng før siste serierunde. Uavgjort hadde holdt for romerikingene, men i det 65. minutt var det ”bye bye”. Ser fortsatt for meg Trond Johan Sollied stange Steinar Nilssens innlegg forbi Lillestrøm-keeperen. Jubelbrølet kan du fortsatt høre ekkoet av på Lerkendal, hvis du har voksfrie ører og hysjer litt på småfuglene.

Den dag i dag er det ingen som vet hvor mange mennesker som var inne på stadion denne dagen. Telleapparatene kollapset. Det var folk over alt inne på den gamle stadion. Det tøt ut homo sapiens’er fra alle krinkler og kroker. Vi sto så tett at hvis én måtte nyse, så ristet alle.

Tause trondheimere sto rett og opp ned, urørlige, som om de var i transe. Om det var dannelse eller nervøsitet, vet ikke jeg. Vi fra det distriktet var villere. Med usiviliserte rop mot både spillere og dommere, gjorde vi byfolket smått forlegne. Men vi sto så tett, at det ikke var mulig for noen å vri hodene så langt rundt at de kunne se hvem det var som ropte. Byens fotballinteresserte fyllefanter ropte også. De sto på det gamle dotaket på ståtribunesida og utstøtte ”Ro! Sen! Borg!” mørkt og dunkelt, som om det var varselet om dommedag.

Men dommedag var det ikke. I alle fall ikke for Rosenborg. Allerede før kampstart hadde Tore Johansen gjort om Monroes-balladen ”Cheerio, bye bye” til ”Lillestrøm, bye bye”, og sånn ble det. Tom Lund var skuffet. Trykket fra tribunene gjorde oss nervøse, sa han. Det var nok de ville ropene fra landet, som tok knekken på Lund & Co, tenker jeg.

”Tåran tar mæ”, sa Odd Iversen og tørket øyekroker med begge hendene. Men hans tårer var av pur glede.

1985-gullet var helt spesielt, fordi det på mange måter var starten på Rosenborgs storhetsperiode. Tre år senere vant laget The Double, og så ballet det bare på seg.

Kåre Ingebrigtsen debuterte for øvrig for Rosenborg sommeren 1985. De kalte ham Tafffel fordi han hadde bein tynne som taffelsticks. Kanskje ble han funnet for lett i seriefinalen. Han slapp innpå i de to foregående seriekampene mot Eik og Viking, men mot Lillestrøm ble han værende på sidelinja. Og Kåre fikk aldri noe seriegull i 1985. Fem kamper var ikke nok den gangen.

Som journalist hadde jeg gleden av å dekke flere av gullfeiringene til Rosenborg. Og jeg husker spesielt godt en gang vi var i garderoben minutter etter at laget nok en gang hadde avgjort serien. En journalistkollega spurte trener Nils Arne Eggen: ”Hvor høyt setter du dette seiremesterskapet i forhold til seriemesterskapet i 1985?”

”Jo, det skal jeg fortelle deg, kjære deg”, sa Eggen. ”Jeg setter dette gullet høyere, for dette var jeg med på”.

Det er umulig å glemme den plutselige økningen i blodvolum i journalistens ansikt, da det gikk opp for ham at Eggen ikke var trener i Rosenborg i 1985. Dæla dæla!