Fra sidelinja
Jeg har skydd ski som pesten siden barneskolen. Skiturene i skolens regi er ikke noe verken jeg, eller min mor, husker med glede.
Det var det samme hver vinter. Jeg tagg og ba om at mamma måtte skrive melding slik at jeg skulle få bli på skolen, og hun nektet.
Det er flere årsaker til at ski og jeg aldri har glidd godt sammen. Jeg var aldri et særlig atletisk barn. I hvert fall ikke i vektbærende idretter der man skulle bevege seg langt, fort og oppover. Det var heller ikke en fordel at jeg var fryktelig ukoordinert og totalt blottet for all form for rytme og takt.
Jeg har fått høre at det kunne virke som jeg hadde to venstreføtter. Ingenting av dette gav meg noe særlig fortrinn i løypa så jeg ble alltid hengende etter. Den følelsen når alle på mellomtrinnet står på toppen av bakken og venter bare på deg, og med en gang du har kommet opp og fått skiene i horisontalt leie igjen begynner de å gå, unner jeg ingen.
Det man ikke mestrer, blir ikke gøy. Vi skulle alltid nå et mål da vi skulle på skitur på skolen. Gapahuken eller Strandavatnet. Da vi hadde kommet dit kunne de som ønsket det få gå lenger. Problemet var bare at det ble det for langt for noen som i utgangspunktet synes diagonalbevegelser, der både armer og bein skal være samstemte, er krevende. Det ble noe tvangsmessig over det og all gleden forsvant.
Den eneste skidagen jeg hadde utbytte av var da vi var like bak skolen og kunne bygge snøhule eller gjøre andre ting hvis vi ville. Da ble det faktisk til at jeg prøvde meg på ski nedover bakken, mens læreren min ropte ”ypperlig” hver gang jeg falt.
Jeg har heller aldri eid skikkelige klær og utstyr. Vi hadde lite penger til overs da alle faste utgifter var betalt. Jeg husker en gang mamma kom hjem og var så lykkelig fordi hun hadde funnet billige kjeledresser på tilbud til meg og min bror. Vinteren var berget. Jeg lurer på om de kjeledressene var laget av et slags svampmateriale for de trakk til seg så mye vann at jeg var dobbelt så tung da jeg kom hjem fra skolen som før jeg dro. Framsynt som min mor er så hadde hun selvsagt kjøpt kjeledressene slik at vi hadde noe å vokse i. Jeg slet med den dressen i tre skisesonger. Ski, staver og sko var stort sett lånt på bygda, og jeg er ganske sikker på at jeg var den eneste som hadde ski som både klabbet og var bakglatte, samtidig.
I syvende klasse hadde jeg skiene så langt opp i vrangstrupen at jeg nektet å ta de med på leirskole. Ikke passet de, og ikke kunne jeg holde meg oppreist over lengre avstander heller. Det var på Haugen gård på Oppdal vi skulle, slik alle klasser på Strand skole hadde vært før min. Det endte opp med at jeg sto bakpå skiene til læreren min da jeg var utslitt etter å ha basket meg gjennom dypsnøen. Jeg tror ikke han syntes det var like ”ypperlig”.
At denne aversjonen mot å ha ski på beina kunne snu hadde jeg aldri trodd, men denne vinteren hadde jeg min første, utelukkende, positive opplevelse på ski. Jeg var uhyre skeptisk i begynnelsen, men hadde fått lovnad om at det ikke var så veldig annerledes enn å gå på truger. Man slapp til og med å løfte føttene.
Det var en nydelig vinterdag og vi skulle gå på fjellski med feller. Jeg var utstyrt med sko som passet, staver som var lange nok og klær som holdt meg tørr og varm. Min kjære ekstra-familie er folk som ikke har noe problem med å gå Norge både på langs og tvers. Men hovedmålet deres denne dagen var å gi meg en god opplevelse på ski. Ikke å gå langt, og ikke å gå fort. Og med det som utgangspunkt ble det en god opplevelse. Fellene falt av før vi hadde nådd toppen, og jeg som før trodde jeg hadde hatt bakglatte ski fikk en ny erfaring.
Jeg trodde ski gikk framover og bakover. Fjellski uten feller går i alle himmelretninger, jeg greide nesten ikke å finne fotfeste på flat mark. Vi brukte minst like lang tid ned fjellet som opp fjellet.
På toppen hadde jeg vært bekymret for om det kom til å bli kaldt når vi bare skulle stå i ro nedover bakken. Den bekymringen var grunnløs. Når du faller og må reise deg for hver tiende meter er du mer svett når du kommer ned enn når du står på toppen. Fjellskiene hadde stålkanter så leggene og lårene mine så ut som et dårlig tegnet norgeskart i flere uker etter skituren. Ingenting av dette sitter jeg igjen med som negativt, for målet var hele veien at jeg skulle ha en god opplevelse. Og med tålmodighet, positiv oppbakking og masse humor ble det det.
Jeg har sett mye skiglede på Hitra i vinter, og jeg håper både skolen og foreldrene har den gode opplevelsen i fokus når de planlegger skiturer. Får barna og de voksen den gode opplevelsen kommer resten av seg selv. Og for de som allerede har lagt skiene for hat, så er det aldri for sent å få gode erfaringer som kanskje gjør deg mindre fiendtlig innstilt til Norges nasjonalsport.