I juni i fjor måtte Bente Skarsvåg Espnes (56) kaste inn håndkleet og si opp jobben i barnehagen på Nesset. I hele 32 år hadde hun tatt seg av frøyasamfunnets yngste innbyggere. Hun hadde trøstet, matet, oppmuntret og lært opp hundrevis av barnehagebarn, og stolt sett dem forlate barnehagen til fordel for skolen. Først i barnehagen på Bremneset, deretter Hamarvika og Sjønhalsen, og ikke minst i Nesset barnehage.
Hun elsket jobben sin, men da hun fikk leddgikt i 2002, måtte det cellegift til for å holde sykdommen i sjakk. Og etter hvert som leddgikten ble verre, måtte dosene med cellegift også økes. Det gikk ut over kroppen, og i fjor sa det stopp.
Måtte si opp jobben
- Da hadde jeg gått ned til seksti prosent stilling, men jeg følte at jeg falt litt ut. I en barnehage må du yte minst hundre prosent. Det var ingen annen utvei enn å slutte helt, sier Bente.
- Jeg strittet lenge i mot, men alle rundt meg sa at jeg måtte gi meg i jobben. Familie, venner og legen min sa stopp lenge før jeg ville erkjenne at det var eneste løsning, sier Bente.
Bente sier det var med sorg i hjertet at hun måtte slutte i barnehagen, for hun var så glad i ungene og kollegene, og alt jobben innebar.
Satt ut av spill
Samtidig satt Randi Wahl (58) i ei lita leilighet i Beinskaret bofellesskap. Randi fikk, som lyn fra klar himmel, en kraftig hjerneblødning for seks siden. Det satte den livlige dama, opprinnelig fra Sistranda, helt ute av spill. Randi lå lenge i koma, og etter operasjonen fikk hun blodpropp. Randi ble ute av stand til å gå, og hun mistet taleevnen.
Etter sykehusopphold og opptrening, ble hun sittende i leiligheten til samboeren på Ørlandet. Framgangen var liten, og for tre år siden valgte familien å ta henne til Frøya. Der var hun først på sykehjemmet på Hamarvika.
- Der trivdes jeg ikke, så jeg var glad da jeg for et par år siden fikk meg egen leilighet her, sier Randi fra campingstolen i solveggen på Beinskaret.
Fremdeles omsorg å gi
Om trivselen økte med egen leilighet, så kunne dagene likevel bli svært lange. Randi hadde søkt om støttekontakt, og fått det innvilget, men ingen passende støttekontakt hadde meldt seg. Ikke før Bente kom inn i bildet.
For Bente Skarsvåg Espnes klarte ikke å sitte med hendene i fanget, etter at yrkeskarrieren var over.
- Jeg følte at jeg fremdeles hadde mye omsorg å gi, utenom mann, barn og egen familie. Så jeg troppet opp som frivillig på sykehjemmet først, og der ble jeg spurt om jeg ikke kunne tenke med å bli støttekontakt. En kollega av meg fra barnehagen, Randi Wahl sin søster Toril, hadde også ymtet frampå om det samme, ler Bente.
Visste av hverandre
Så fant hun ut at hun kunne prøve støttekontaktjobben, og i september gikk hun for første gang inn døra i leilighet nr. 6 i Beinskaret bofellesskap, som støttekontakt for Randi. I den koselige leiligheten, hvor savnet stort sett bare er et eget soverom, og med Randi sine stoltheter, de tre barna og barnebarnet på veggene, fant de øyeblikkelig kjemien.
- Vi kjente jo hverandre litt fra før, i og med at søsteren hennes Toril og jeg har vært kolleger i mange år, og også har felles barnebarn, forteller Bente.
Bente fikk Randi til å begynne å gå til fysioterapeut igjen, men for at timene de har sammen ikke skal brukes bare til det, er det Bente som blir med Randi på tirsdagene, også tar de ansatte i bofelleskapet ansvar for det på torsdagene.
Framgang med støttekontakt
- Bente betyr alt for meg, sier Randi og smiler fra øre til øre. Da de to begynte å tilbringe tid sammen i september i fjor, gikk Randi med rullator. Nå er den satt vekk, og erstattet med ei krykke.
- Før jeg fikk støttekontakt gjorde jeg ingenting. Nå har dagene mine blitt mye bedre. Så snart Bente kommer, har vi det artig! Og alle sier at jeg har hatt framgang etter at Bente ble støttekontakten min. Bente betyr alt for meg, gjentar Randi, mens Bente synes det blir i overmål mye ros. Så ler de igjen. Ofte og mye. Det er to lettlivede damer som har funnet tonen.
Randi har så absolutt fått igjen taleevnen, men det hender hun må lete etter ordene, og det er ikke alltid det er de riktige ordene som kommer ut. Hun kan svare nei, mens det egentlig er ja hun mener.
To sosiale damer
Bente og Randi er mye ute de timene Randi har fått tildelt fra kommunen.
- Vi prøver å være sosiale. Vi kan dra på kafé eller på dagsenteret for å høre sang eller spille bingo. Vi kan gå på kino eller kjøre oss en tur. Randi elsker bilturer, og da passer hun på at jeg tar på meg bilbeltet. Også spiller vi høy musikk, sier Bente.
- At jeg ikke kan kjøre selv lenger, er et stort savn for meg, legger Randi til. Da får ansiktet et noe alvorlig drag. Men det varer ikke lenge. For det er latter som preger de to når de er sammen. Også synger de, både Rosenborg-sanger, "Danse mot vår" eller andre sanger de liker.
Viktig med god kjemi
Etter å ha tilbragt noen timer sammen, to ganger i uka siden september, mener Randi og Bente at det har utviklet seg et godt venninneforhold.
- Det er viktig at kjemien stemmer, for vi kommer innunder huden på hver-andre, sier Bente, og oppfordrer andre som har mulighet til å ta en jobb som støttekontakt.
- Om det ikke er for lønna, så kan det gi hverdagen mening. Det kan være flere enn meg som trenger noe å fylle dagene med. Og flere enn Randi som har behov for en støttekontakt. Personlig gleder jeg meg til å kjøre hjemmefra i Sandvika og til Sistranda hver tirsdag og torsdag, sier Bente Skarsvåg Espnes.
Nakne på plena
- Flere enn meg burde ha en støttekontakt, sier Randi Wahl. Om Bente ser fram til å dra til Randi, så er Randi om mulig enda ivrigere på å få besøk av Bente.
- Men du kan være bra sliten når jeg drar, ler Bente. Og det er Randi enig i, men da er hun "god-sliten", av gode samtaler, latter og opplevelser.
På spørsmålet om de har satt seg et mål sammen, blir det mye latter igjen.
- Ja, vi skal synge inn en CD, sier Bente, mens Randi gapskratter.
- Nei da, målet er at Randi en dag skal kaste krykka, og gå uten!
- Også er vi solskinnsbarn, som liker sola og varmen best. Vi gleder oss til å kunne gå nakne, nei, barfot, på plena, ler Bente, og igjen sprer latteren seg i Beinskaret bofellesskap.