Fra sidelinja av Kristina Kaald
- Kommer byråkratiet snart til å kvele all frivillighet?
Regler og rammer gir orden og trygghet. I et sivilisert samfunn må vi ha retningslinjer å forholde oss til. Men hva skjer når noen av disse påleggene blir så banale at det setter frivillighet og samhold i fare?
I vår ble det arrangert to flotte sykkelritt i øyregionen. Tour de Frøya ble arrangert for 13. gang , mens Hitrarittet har syv arrangement bak seg. Nytt av året var imidlertid at trafikkvaktene må ha et kompetansebevis utstedt av Statens vegvesen. Disse trafikkvaktene må kurses i alle himmelretninger. Det er teoretisk undervisning, praktisk undervisning, kompetansemål som må overholdes og det hele avsluttes med en praktisk og teoretisk prøve.
Man skulle tro at veletablerte sykkelløp som Tour de Frøya og Hitrarittet kunne blitt vist litt mer tillit, men disse reglene er det vanskeligere å komme unna enn klegg en varm sommerdag. Disse nye reglene for kursing av trafikkvaktene kommer i tillegg til det byråkratiske minefeltet det er å arrangere et sykkelritt i utgangspunktet. Det er en søknadsprosess ut av en annen verden med kartbaserte skiltplaner, risikovurderinger og en detaljstyring som grenser til det latterlige. Det er så mange detaljer og finurligheter i regelverkene som omhandler sykkelløp at til og med Terje Svendsen (advokat, red.anm.) ville bitt seg i underleppa. På grunn av alle disse reglene er det blitt vanskeligere å arrangere sykkelløp over hele landet. I år har flere arrangører kastet inn håndkleet.
Jeg har full forståelse for at med et arrangement som involverer midlertidig stenging av veier og andre trafikanter, må det være en viss kontroll og oversikt. Det jeg imidlertid ikke har full forståelse for er at det ikke er mulig å utvise noe skjønn når det gjelder hvor sykkelrittet er arrangert og hvor erfarne arrangørene er. Det er klart at et sykkelritt som går igjennom en by krever mer detaljstyring enn de som blir arrangert utpå her. Det virker som disse reglene er laget for større ritt, og dermed blir våre ritt dratt med i dragsuget fordi det er enklere å lage regler som gjelder alle i stedet for å utvise skjønn.
I fjor var jeg det som i år kalles stasjonær vakt under Hitrarittet. Jeg var plassert i busskuret utenfor Alfo i Fillan og skulle stoppe trafikken i krysset ved Kystmuseet dersom det tilfeldigvis skulle komme en bil akkurat idet syklistene passerte. Jeg skal ikke påberope meg å være verken usedvanlig flink til å lese trafikkbildet eller ekstraordinært oppmerksom, snarere tvert i mot, men det gikk helt fint. Jeg trengte ikke et 10 timers kurs med praktisk og teoretisk undervisning for å stå der de to timene. Nå hadde arrangøren av Hitrarittet åndsnærvær nok til å sette meg i et lite trafikkert kryss, og mer erfarne trafikkvakter som Ove Fiskvik og Oddvar Olsen i rundkjøringa i Fillan, og såpass tillitt til at arrangørene kan sette ut rett folk på rett plass må Statens vegvesen ha. Vi bor på en forholdsvis liten plass der engasjerte ildsjeler prøver å lage liv og gjøre noe for lokalsamfunnet. Dugnadsånden er stor, men den vil bli kvalt av alle reglene og alt ekstraarbeidet som følger med å gjøre en innsats. Det er også en betydelig ekstrautgift for arrangørene. Dette gjelder selvsagt ikke bare sykkelritt, men flere og flere områder blir overregulert og gjennombyråkratisert.
Et annet grelt eksempel fra tidligere i år var da de ansatte i Luftforsvaret i Troms måtte gjennom et tretimers arbeidsvarslingskurs for å få lov å plukke søppel langs fylkesveien mellom Skøelv og Sørreisa. En strekning de hadde plukket søppel på i mange år for å hjelpe lokalsamfunnet sitt. Her er det snakk om voksne folk som kan gå i krig for å beskytte konge og fedreland om de må, men altså ikke plukke søppel uten kurs. Også her er den totale mangelen på å utvise skjønn kvalmende. Det er ikke en barnehage det er snakk om.
Norge kommer til slutt til å bestå av en mengde saksbehandlere i ulike etater som skal godkjenne eller underkjenne søknader om selvfølgeligheter og utstedte kursbevis for at frivillige skal plukke søppel eller stoppe biler i et veikryss. Systemet kommer til å bli så tungrodd og fylt med flisespikkeri at folk ikke kommer til å orke og engasjere seg lenger.
Dugnadsarbeid er ikke bare viktig for å få ting gjort. Det er bivirkningene av dugnad som kanskje er det mest vesentlige. Folk treffes, samholdet styrkes, nyinnflyttede blir integrert i nærmiljøet, ensomme mennesker har noe å komme til og folk å snakke med. Mennesker på tvers av kulturer og sosial rang må jobbe sammen. Lærdom og kunnskap utveksles på en måte man ikke får til på skolebenken. Kveles dugnadsånden har vi mistet et enestående aspekt ved samfunnet vårt, og jeg kan garantere at det er mye lettere å rive ned en dugnadsånd enn å bygge den opp.