Leif Eriksen (født 3. mai 1907) drev gårdsbruk og sagbruk heime på gården Volden (gnr. 6, bnr 1 i Hitra), samtidig som han sto i fremste linje for nye tiltak og bedre vilkår for jordbruket. I tillegg var han en fargerik person, som ikke satt på sine meninger.
Utgangspunktet kunne vært bedre. Som mange andre hadde foreldregenerasjonen på gården heime i Barmanfjorden fått økonomiske problemer i den knallharde mellomkrigstida, og banken hadde benyttet seg av sin panterett.
Faren gikk bort like etter at han fylte 50 år. Leif måtte søke ut etter arbeid og fortjeneste. Han var ute i Sula på fiske, og han tilbød å gjøre onnearbeid hos bøndene inne i bygdene mot å få kost og losji, men selv det var lettere sagt enn gjort.
Han havnet på Innherred. Der klarte han å kjøpe seg en gård – på Okkenhaug i nåværende Levanger kommune. I tillegg drev han og broren Sigmund slakteriutsalg på Levanger en periode.
På Innherred fant han også sin tilkommende, Målfrid Nygård, som serverte på Kaffistova i Levanger. Leif og Målfrid giftet seg og fikk fire barn: Ola, Dagfinn, Kari Marie og Steinar.
Tilbake til røttene
I 1935 – han var da 28 år – var Leif såpass til kar at han fikk låne penger, og kjøpte tilbake farsgården i Barmanfjorden fra banken. Dermed fikk Innherred være Innherred. Han leide en kar med båt, de hadde om bord hest, ku og kalver og satte kursen utover mot Hitra. Skipperen fra Innherred var ikke særlig lokalkjent, så han gikk seg opp på en sandbanke når de nærmet seg Barmanfjorden. Heldigvis var det ”fløan sjø”, så de kom seg til lands med både folk og husdyr. Det må ha vært en gledens dag.
Dermed tok Leif, med god hjelp av kona Målfryd, fatt som gårdbruker med høsting av fòr, husdyrhold og pelsdyrfarm heime på Volden. Noe av arealet som hørte gården til, ble fradelt gjennom selskapet Ny Jord, som organiserte bureising på udyrket jord ved å kjøpe dyrkingsfelt, og som på særlige vilkår ga tilskott til bureisere.
Dette medførte seks nye bruk. Det ble også bygd vei innover marka. De som arbeidet på vegen med handmakt fikk ei krone dagen, mens de stilte med hest i tillegg fikk to kroner.
Selv etter fradelingen til bureisingsbrukene, var Volden en stor gård å betrakte på 2.200 dekar, med hjortevald, et elveløp som allerede før 2. verdenskrig drev ei sag, og demningsrett i et vatn som lå på en annen eiendom. Langt senere – det var først i 1960-åra - ble det bygd et sagbruk og høvleri som har vært i bruk nesten fram til denne dag, og der sønnen Steinar tidlig kom med i driften.
Foregangsmann
Sønnene Ola og Dagfinn opplevde faren som en mann med tiltakslyst og tiltaksevne.
– Jula 1942, forteller de, så de at det brant elektrisk lys i ei pære i kjøkkenvinduet i vinterkvelden.
– Da hadde far fått montert et anlegg som ga litt elektrisk kraft, ikke bare heime hos oss, men også til andre husstander i nærheten. Hvor han hentet kunnskapen om dette fra? Det var etter en times prat med en professor på Høyskolen i Trondheim. Hver av ”abonnentene” betalte visst 30 kroner året, på det vilkåret at de ikke brukte elektriske strykejern på dagtid, minnes sønnene.
I 1950-åra hadde Leif vært med i ledelsen i et av flere lokale ”smørlag” på Hitra og Frøya. Men skulle landbruket i området ha ei framtid, måtte produsentene ha et meieri. Dermed gikk Leif, sammen med andre, løs også på dette prosjektet med krum hals.
Hitra meieri kom etter en viss diskusjon på Fillan, og Leif ble styrets leder fra starten i 1959, og i sammenhengende 14 år framover. I 1975 var han blant frontsoldatene i Hitra-aksjonen, som ble en landskjent protest mot de dårlige rammebetingelsene man mente at landbruksnæringa hadde fått.
Selvfølgelig var han engasjert i bondelaget, og i politisk arbeid, med særlig interesse for samferdsel i utkantene.
Sine meningers mot
- Far var en av dem som så muligheter der mange andre så problemer, forteller sønnene Ola og Dagfinn. Samtidig hadde han en underfundig humor, sine meningers mot, og med god evne til å svare for seg.
Han ble ofte spurt om å bistå med å skrive søknader om lån og annet, og de søknadene han skrev ble alltid innvilget. Hvordan klarer du dette, da, Leif? Det er ikke noen sak, sa far – det er bare å sette kryss i de rubrikkene det er gunstig å sette kryss!
- En gang etter at det ble regnskapsplikt med momsoppgaver i landbruket, hadde han sendt inn et oppgjør der var betalt noen kroner for lite, hvoretter han hadde fått et strengt brev fra skattemyndighetene med trussel om utpanting, minnes Ola og Dagfinn.
Selv tolket faren brevet som om valget sto mellom å bli skutt eller hengt. Neste år sendte han med overlegg et oppgjør med for mye innbetalt. Da sa skattemyndighetene at han skulle få pengene godskrevet det påfølgende år igjen.
Ikke tale om – her måtte det være likhet for loven! Dermed troppet Leif opp på Skatteetatens kontor i Trondheim, og sa at han gikk til utpanting hvis han ikke fikk det beløpet han hadde til gode.
– Her er det ikke noe å ta pant i, sa ei dame som satt der.
– Jo, sa Leif, jeg ser du har to fine gullringer i ørene – jeg tar pant i dem! Dermed fikk den godeste Leif Eriksen fra Hitra de pengene han hadde krevd tilbakebetalt, likeså vel som han hadde betalt det han var skyldig.