Krister Olsen fra Ansnes er Hitra-Frøyas faste fredagsspaltist i serien "Fra sidelinja". Dette kåseriet, med overskriften "Skal vi danse", er tidligere i år publisert i lokalavisa (papir og eavis):'

Skal vi danse?

Jo, det hadde nok blitt bra underholdning det - i serien Krister gjør ting han ikke kan. Jeg elsker musikk - de fleste sjangre - men det må da pinadø gå an å sitte stille å lytte til den!

Det er tydeligvis in å danse. Det er i alle fall in å se på at folk danser. Programmet ‘Skal vi danse?’ har gått flere sesonger på tv, og det har visstnok vært svært så populært. Både nettaviser, ukeblader og facebook har supplert med stoff og betraktninger om serien, slik at ingen har gått glipp av et eneste steg. Jeg har klart det kunststykket å svinge meg unna hvert eneste program. Er blitt bydd opp flere ganger, men har takket nei. Eli Hagen har vært med, sier du? Jaja, da angrer jeg i hvert fall ikke.

Tro det eller ei, jeg var en stor danser i min ungdom. Alle dere i min alder som var babes på den tida, husker vel det? En av de største ute på dansegulvet. Ikke mange som var 185 centimeter allerede som nykonfirmant!

Minnes godt at man ble overfalt på vei fra kiosken, der man forsøkte å balansere den halve kaffekoppen bortover mot bordet og guttegjengen. Vi senket våre blikk og kikket en annen vei, for ikke å tiltrekke oss de parfymerte medelevenes iver etter å kapre en dansepartner. Men jentene kom gjerne strømmende flere samtidig (i alle fall ønsker vi gutta å minnes det sånn i dag):

"No må du bli med å dains, da!"

Jeg så nok mer ut som et esel som strittet imot med skvulpende kaffekopp i hånda. Unge Olsen sto bom fast på bakbena, med startsperre fra topp til tå. Noe gikk helt i lås, når jeg ante at en dans var på vei. Inni lillehjernen ble det utløst en lammende alarm, og snart stupte et tjuetalls jagerfly ned mot meg, i angrepsformasjon. Blodet frøs til is, og jeg fikk enorme prikkinger i huden etter hvert som flyene slapp sine mentale bomder.

Men noen ganger, etter at vi hadde hentet oss – og konsumert – noen halve kaffekopper, gled vi med ut i havet av armer og bein som ingen hadde kontroll på. Dansegulvet var fullt av slike lemmer.

Jeg gjorde nok mitt beste. Forsøkte å sette venstrefoten et skritt til venstre. Så fulgte høyrefoten etter, mest fordi lyskefestene skrek etter det. Så skulle venstrefoten bakover, før kombinasjonen skulle gjentas. Elegant var det neppe. Samtidig skulle man bevege seg rundt om på gulvet, for å "treffe" folk. Å stå stille og stampe på et sted, var ikke godkjent. Da tok partneren fort over føringen.

Rolige sanger funket best. Det gjaldt bare å holde seg unna den aller siste av dem, for da måtte det klines også. Vi mannfolk sliter med å gjøre flere ting samtidig, og når en av de tingene er å danse, blir det i alle fall for mye for meg.

Og var du først ute på dansegolvet, var angsten der, midt i blant oss, hele tida. Angsten for at noen skulle rope "spælla sweng" så høyt at noen i bandet hørte det.

Og så var det det evinnelige problemet. Hvor skulle man plassere hånda? Ikke for nær bh-stroppen, og ikke for nær rumpeballene. Det var jo også vanskelig etter alle kaffekoppene. Og fingrene burde være mest mulig på baksida, for rotet de seg rundt midja og infiltrere ribbeina, endte det gjerne voldelig. Der kunne unge lekmannsfingre til og med komme borti ting man absolutt ikke skulle borti. Jeg pleide å finne et sted ganske langt ned på ryggen, på det høydedraget der ryggen snart går over i rumpe. Der kunne hånda hvile. Hvis det var annendagsfest i jula, og det var ei gammeltante som bød opp, så måtte hånda litt lenger opp.

I et selskap her forleden begynte damene våre å snakke om at vi burde melde oss på swingkurs. Alle vi parene! Jeg hater slike selskaper. For jeg drikker ikke halve kaffekopper lenger.

Og jeg har ikke tenkt å danse etter damenes pipe. Takk for dansen!