Litt mer saklighet, Berit Flåmo

Tilsvar til Berit Flåmo fra Johan G. Foss

Innlegget mitt om «glansbildekommunen» var et saklig innlegg med prinsippiell argumentasjon, der jeg tok for meg åpenhetstilstanden i kommunene og hvordan den påvirkes av satsinga på kommunal omdømmebygging. Kort oppsummert er problemstillinga slik:

Kritisk til offentlig omdømmebygging

Omdømmebygging har i flere år vært et satsingsområde for kommunene, etter mønster fra private bedrifter. Dette kan virke naturlig og uskyldig, men er det ikke. Det er ikke til å unngå at det får konsekvenser for kommunikasjonen og åpenhetstilstanden i kommunene. Når det positive skal framheves og det negative tones ned, er det ikke til å unngå at sannheten blir skadelidende (uansett hva Berit Flåmo sier). Og når sannhetskravet oppgis, bryter ekte kommunikasjon sammen. Folkestyret bryter også sammen når velgerne og de folkevalgte ikke får vite hvordan forholda egentlig er. Evnen til å løse problemer blir også svekka. En kommune som i omdømmets navn skyver problemene under teppet, vil etter hvert bli minelagt med dem.

Administrasjonens omdømmebygging virker til fordel for det sittende regimet

Jeg pekte i innlegget også på noe som det sjelden blir tenkt på, nemlig at kommunal, administrativ omdømmebygging har partipolitiske implikasjoner. (Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke har noen tro på at vår nåværende rådmann driver partipolitikk. Svanhild Mosebakken går helt fri fra den mistanken.)

Det jeg påpekte, var at administrativ omdømmebygging og forskjønning virker til fordel for det sittende regimet. Jeg formulerte det slik: I strålekransen fra det glansbildet som administrasjonen presenterer, kan ordføreren si: «Se hvordan vi lykkes! Dette kan vi! Her er det meningsløst å tenke på politisk utskifting!».

I en valgkamp vil opposisjonen fokusere på det som det sittende regimet ikke har lykkes med, mens «posisjonen» vil holde fokus på det man har fått til (jfr. justisminister Anders Anundsen). En rådmann skal her ikke bidra med annet enn med usminka, balanserte fakta. En dårlig plassering på et kommunebarometer er like viktig for velgerne å få vite om som en god plassering.

Ikke bare ved valg

Åpenhet i offentlig sektor og kritikk av offentlig omdømmebygging er noe jeg har vært opptatt av i lang tid, og ikke spesielt ved hvert valg, som Berit Flåmo antyder.

Budskapet mitt er at åpenhet ikke er et krav på linje med andre krav i et demokrati. Åpenhet er sjølve grunnkravet. Uten åpenhet, intet folkestyre. I 2013 hadde jeg en artikkelserie i Hitra-Frøya om åpenhet og demokrati i kommunene (den er lesverdig, google på «demokrati i kommunane»).

Budskapet mitt er videre at offentlig omdømmebygging ikke hører heime i et demokrati. En folkestyrt organisasjon må være åpen og sannferdig overfor egne innbyggere. I 2013 skrev jeg om dette også i Kommunal Rapport, under tittelen «Offentleg omdømmebygging – dødsfelle for folkestyret».

Tenkende mennesker jeg har vært i kontakt med, skjønner disse resonnementa, og erkjenner at det ligger realiteter i dem. Men det virker som Berit Flåmo ikke får tak på dem. Hun oppfatter hele problemstillinga som tull og tøys.

Glimrende åpenhetstilstand i Frøya kommune?

Berit Flåmo hevder det. På noen områder har hun rett, på andre ikke. Det forteller litt om åpenhetstilstanden at Kommunebarometeret ikke ville blitt offentliggjort, verken i år eller i fjor, om ikke Arvid Hammernes hadde forlangt det.

I 2012 utarbeidde Norsk presseforbund en «åpenhetsindeks» over norske kommuner. Frøya kom svært dårlig ut (4 av 18 oppnåelige poeng). Men mye er blitt bedre sia da. Venstre fremma interpellasjon på saka, og leverte også en Åpenhetsplakat til å henge på alle kontor i kommunen. Berit Flåmo lovte å sørge for det, men den kom ikke opp.

Frøya lykkes på mange områder

Vi er enige om at Frøya lykkes stort på mange områder. Det har vi først og fremst næringslivet og oppdrettseventyret å takke for. Alle gler vi oss over det, ikke bare Berit Flåmo.

Frøya lykkes også på en rekke områder innen kommunal sektor. Årets kommunebarometeret viser f.eks at Frøya hevder seg svært godt innen barnehage og sosialhjelp. Men ellers er det mange områder Frøya er for dårlig på. Samla sett kommer Frøya på 370.-plass av landets 428 kommuner. Det er svært dårlig, og utviklinga av nøkkeltalla har gått i negativ retning de siste åra.

Berit Flåmo vil ha minst mulig oppmerksomhet om disse talla. I en valgkamp må hun likevel tåle å få dem på bordet, og også bli stilt til ansvar.

Vi må jo først og fremst se på dette som nyttige tall. De gir grunnlag for forbedringer når vi tar dem på alvor, og ikke straks ser en annen vei.

Ei side fra Hitra-Frøya 24. august 2012, ifm et heftig møte i kontrollutvalget.

Det har vært tøft å drive skolepolitikk i Frøya

Det er særlig ett område Frøya kommune lykkes dårlig på, og det er skole. Venstre er vel det partiet i kommunen som har engasjert seg sterkest i skolespørsmål det siste tiåret. Det har vært et frustrerende arbeid! Her er jeg nødt til å dra litt historikk.

Etter at rådmann Roger Sørensen fikk avvikla statusprosjektet «Frøyamodellen» i 2008, bad han om at skolen måtte få arbeidsro. Det fikk den. Men resultatene uteble.

Under rådmann Fjørstad var løsningen å pøse på med utviklingsprosjekter. Lærerne var fortvilte. I 2011 ble også skolebudsjettet kraftig beskåret, og vikarbudsjettet ble tatt bort, midt i et skoleår. Både skoler og andre virksomheter fikk problemer. Ved Sistranda skole oppstod en gallopperende ond sirkel av ekstrabelastninger og sykemeldinger. Klasser satt uten lærere. Elever fikk ikke den spesialundervisningen de var tildelt.

Lærerne prøvde i mars 2011 å nå igjennom med informasjon til politisk nivå om hvor ille tilstanden var. De nådde ikke fram. Tilstandsbeskrivelsen deres ble benektet av rådmannen og kjølig mottatt av det politiske flertallet. Venstre fikk pepper for å fremme interpellasjon på saka.

I mars 2012 prøvde lærerne igjen å nå igjennom med en bekymringsmelding, i form av et brev til Hovedutvalg for drift. Henvendelsen ble heller ikke nå tatt imot.

Saka kom til kontrollutvalget. Rådmann Fjørstad, kommunalsjef Per Gundersen og ordfører Berit Flåmo var samstemte om at henvendelsen fra lærerne ikke hadde noe for seg, og at lærerne ikke engang skulle få et skriftlig svar. Kontrollutvalget ble kritisert for å ha tatt opp saka. Kontrollutvalget bidro bare til å skape konflikter.

Kontrollutvalget fulgte opp saka og bad om en oversikt over spesialundervisningen. Da den forelå, i februar 2013, viste rapporten fra Sistranda skole at lærerne hadde rett. Per Gundersen, som da var fungerende rådmann, ville ikke levere rapporten ifra seg.

Det var forstemmende å oppleve at det ikke var vilje til å ta tak i realitetsinnholdet i bekymringsmeldingene. Vi hadde en kommuneledelse som sprang i forsvar når deres ansatte kom med saklige, velbegrunna bekymringsmeldinger. Det eneste man var opptatt av, var å finne grunner til ikke å behandle meldingene, «formalisere» dem vekk.

Slike holdninger er ikke noe godt utgangspunkt for forbedringer! Jeg er redd for at det er disse holdningene vi høster fruktene av i skolen på Frøya.

I mars 2014 uttrykte kommunalsjef Roger Fredheim i media at tilstanden i skolen ikke var bra, og at han ville legge korta på bordet i neste møte i Hovedutvalg for drift. Men lederen i hovedutvalget blokkerte den muligheten.

Fokus-endring og ny politisk ledelse

I de to siste periodene med Arbeiderpartiet i lederposisjon i Frøya har det vært et fokus på statusprosjekter. Tjenesteproduksjonen har for en stor del gått under radaren. Nå trenger vi å endre fokus. Det bør andre enn den sittende politiske ledelsen ta seg av.

Johan G. Foss