Den gangen jeg vokste opp på ei lita øy på Trøndelagskysten og all forbindelse var prisgitt private eller offentlige båter, husker jeg at det var et venterom på kaia der rutebåten la til flere ganger i uka på tur til og fra Trondheim. Jeg var ingen fast gjest på dette venterommet. Men jeg var der av og til, og jeg ser enda for meg inventaret og bildene på veggene. Ett av disse bildene brente seg fast i meg fordi dramatikken i det appellerte til et barnesinn: en båt står med akterenden i været på vei ned i dypet, og denne båten var Titanic, enda opplyst før strømforsyningen kollapset og mørket fosset inn fra alle kanter, natt til 15. april 1912.
Jeg vet ikke hvem som hengte bildet på veggen; kanskje var det et innrammet postkort, for slike postkort med Titanic-motiv florerte både før og etter forliset; men uansett, bildet hang der gjennom hele oppveksten som et memento mori, litt upassende på et venterom for reisende, likevel som en påminnelse om reisens ytterste konsekvens.
Det er nå 111 år siden passasjerskipet Titanic klokka 23.45 14. april 1912 kolliderte med et isfjell i Atlanteren sørøst for New Foundland og fikk den ene skipssiden flerret opp for noen timer senere å gå til bunns på 3800 meters dyp. Forliset er et av de mest myteomspunne i historien, først og fremst fordi konstruksjonen skulle hindre skipet i å synke, dernest at skipet sank på jomfruturen fra Southampton til New York. I tillegg var hele overfarten hauset opp av media gjennom at det skulle settes ny rekord over Atlanteren. I ettertid har denne skipskatastrofen blitt selve svanesangen for den framskrittsoptimismen som hersket i det borgerlige Europa i tiårene før Titanics forlis samtidig som forliset også varslet undergangen for europeisk stormaktsimperialisme som bare måtte ende i katastrofe gjennom to ødeleggende verdenskriger tett på hverandre.
Ti-årene fram mot første verdenskrig var kapitalismens gyldne øyeblikk, alt så ut til å vokse inn i himmelen, og moderniteten la det gamle samfunnet i grus gjennom alle de nye oppfinnelsene og framgangen innenfor kommunikasjon, industri og ingeniørkunst der for eksempel Eiffeltårnet i Paris symboliserte den kraften og potensen som lå i tiden sammen med skyskraperne som begynte å reise seg i New York; fallossymbol, monument over menneskets, ingeniørkunstens og kapitalens skaperkraft ved inngangen til et nytt hundreår.
Også skipets navn speiler dette himmelstormende, hentet fra gresk mytologi der de tolv barna til Uranos og Gaia (Himmelen og Jorda) ble kalt titaner, kjemper, og begrepet titanisk betyr rett og slett ”overmenneskelig” eller ”himmelstormende”. Men når rederiet og konstruktørene strekker kjølen mot det overmenneskelige, utfordrer de samtidig gudenes makt. Det er dette de gamle grekerne kalte ”hybris”, overmot, stormannsgalskap, og straffen for hybris var ufravikelig: den skyldige ble styrtet i døden slik også Ikaros fikk oppleve det da han ville fly inn i himmelen.
Mange har sett denne mytologiske parallellen både i samtid og ettertid, og denne koblingen gir forliset og tragedien ekstra dimensjoner av skjebne og guddommelig rettferdighet, for menneskelivet har sin grenser, og disse grensene er gyldige til alle tider.
Samtidig er det en annen parallell som er vel så fascinerende som den mytologiske, for i 1898 skrev den amerikanske forfatteren Morgan Robertson (1861-1915) romanen ”Futility” der han skildrer den fatale reisen til det britiske passasjerskipet Titan som på vei over Nord-Atlanteren kolliderer med et isfjell og synker, selv om skipet var ”unsinkable”. I romanen skjer dette i april, livbåtkapasiteten er for liten, og de fleste reisende får en våt grav. Denne romanen som kom ut 14 år før Titanics forlis, kan i ettertid virke som et glimt av klarsyn fra forfatterens side, og de overtroiske blant oss har da også koblet dette opp mot konspirasjoner, hemmelige koder og tegn i tiden som skal underbygge at forliset i 1912 slett ikke var så tilfeldig som det kan se ut som.
Titanic ble bygd i Belfast i Nord-Irland mellom 1909 og 1911 og ble sjøsatt 31. mai 1911. Det var verdens største passasjerskip, påkostet, eksklusivt og en sensasjon på begge sider av Atlanteren. Tekniske data var en lengde på 269 meter, bredde 28 meter, toppfart 23 knop som tilsvarer 42,5 km/t drevet fram av tre dampmaskiner som hver ytte 15000 hestekrefter. Det var med andre ord er vidunder av et skip som rederiet White Star Line markedsførte med bred pensel. Titanic var bygd for 3300 passasjerer og et mannskap på 885, men jomfruturen som startet fra Southampton 10. april 1912 var på langt nær utsolgt. Om bord var det 1324 passasjerer og et mannskap på 882.
Forliset er av de største i fredstid, og totalt omkom 1502 mennesker mens 705 ble reddet om bord i det britiske passasjerskipet Carpathia som hadde telegrafkontakt med Titanic og kunne følge dramaet på nært hold. 328 omkomne ble funnet i dagene etter forliset, 190 av dem ble gravlagt i Halifax på Nova Scotia i Canada, resten ble gravlagt til havs slik skikken var. Blant de omkomne var det 20 nordmenn, de fleste ungdommer mellom 20 og 30 som ville søke lykken i Amerika og reiste på tredje klasse der billettprisen var overkommelig. Men det var også elleve nordmenn som overlevde og kunne fortelle om sine opplevelser fra forliset.
Skipet holdt seg flytende i tre timer etter kollisjonen før det brakk i to og sank, og det burde ha vært god tid til å få passasjerene i livbåter slik at flertallet kunne ha overlevd. Men det var for mange passasjerer i forhold til livbåtkapasiteten, og etter hvert som alvoret i situasjonen gikk opp for mannskap og passasjerer, spredte panikken seg og gjorde redningsarbeidet ekstra vanskelig. Likevel, det var større sjanser for å overleve dersom man reiste på første klasse der billetten kostet 30 pund enn på tredje klasse der billettprisen var 3 pund. 61 prosent av de på første klasse overlevde, 25 prosent på tredje. Man får det man betaler for, kan det virke som, selv om billetten i seg selv aldri kan bli en livsforsikring.
Dramaturgien i forliset har alltid trukket forfattere og filmfolk mot å rekonstruere hendelsen, gjerne så spektakulært som mulig, men også med en nøktern realisme som setter forliset i perspektiv. Det har selvsagt vært mat for Hollywood med sin sans for katastrofer og sentimentalitet, men jeg minner heller om Erik Fosnes Hansens roman fra 1990, ”Salme ved reisens slutt” der han i fiksjonen følger et skipsorkester inn i undergangen med gripende berøringskraft. Likevel er det amerikaneren Walter Lords dokumentarskildring ”A night to remember” fra 1955 som er selve klassikeren om forliset. Denne boka ble filmatisert i 1958 der filmen har samme tittel som boka, og det hele framstår som fortettet dramatikk minutt for minutt, for selv om man vet resultatet, skaper filmen en nerve som ingen senere filmer har greid å gjenskape.
Det som disse litterære og filmatiske tilnærmingene av forliset er preget av, er en undergangens estetikk, en død i skjønnhet, enten det er Leonardo Di Caprio og Kate Winslet som med Celine Dions ”My Heart Will Go On” for fullt orkester klamrer seg til hverandre mens Titanic synker i dypet eller om det er skipsorkesteret som spiller ”Nærmere deg, min Gud” på akterdekket som sluttscene, kan være hipp som happ, sentimentalt og fjernt fra fakta blir det uansett. Og likevel, alt stemmer med Aristoteles’ estetikk omkring ”katharsis” som renser sjelen gjennom den redselen og medfølelsen tragedien vekker hos de som ser det hele på avstand, som publikum.
Så gikk årene, Titanic lå på havets bunn, men forliset ble aldri glemt. I stedet trigget det eventyrlystne som utrustet ekspedisjoner for å finne vraket, og da den teknologiske utviklingen etter hvert gjorde det mulig å dykke ned til flere tusen meter, var det bare et tidsspørsmål før vraket kunne registreres og filmes slik at publikum kunne stole på de opplysningene som ble lagt fram.
Det var en fransk-amerikansk ekspedisjon under ledelse av Robert Ballard som fant vraket i 1985, 15 kilometer sørøst for den siste posisjonen Titanic meldte før skipet sank. Det viste seg at skipet var delt i to slik de overlevende kunne fortelle, og på havbunnen ligger framparten og akterenden av skipet med 500 meter klaring.
Robert Ballard ledet i de følgende årene mange ekspedisjoner som resulterte i flere dokumentarfilmer om skipsvraket og spektakulært illustrerte dokumentarbøker der han gjorde rede for arbeidet sitt. Senere har et utall ekspedisjoner vært nede på vraket med miniubåter, tusenvis av gjenstander er hentet opp, og for de mest eksentriske som vil ha en så spektakulær CV som råd er, er det fullt mulig å kjøpe seg en tur ned til vraket. Det koster bare 300.000 kroner. Men man får handle mens det enda er tid, for problemet er at vraket forvitrer fortere enn forventet, og sammenligninger av bilder fra 1985 og bilder tatt i dag, viser at skipet om noen tiår vil være en skraphaug på bunnen av Atlanteren. Men slik er det, alt er forgjengelig.
La meg til slutt vende tilbake til utgangspunktet for dette essayet, den vesle øya på Trøndelagskysten der venterommets atmosfære av oppbrudd og forventning også hadde i seg en stemning som alltid trakk blikket mot det ene bildet på veggen, bildet av den amputerte reisen. Jeg tror i ettertid at dette bildet formet flere av oss som vokste opp på denne øya, og når vi en sjelden gang møtes på kroa eller på lokalet der de kollektive minnene strømmer på og insisterer på å være viktige, løfter vi diskret på glasset og skåler for Titanics uutslettelige minne mens festen så vidt er sjøsatt, mens musikken løfter oss ut av tid og rom samtidig som en stemme hvisker oss i øret ”memento mori, memento mori”.
Oddmund Hagen
