Da jeg var lita, var kroppen i høygir. JUL!
Jeg husker særlig en gang. Jeg ønsket meg en legokasse med masse innhold. Den sto der på lekebutikken og skinte. Plutselig var den borte fra hyllene. Var det mamma som hadde kjøpt den tro? Julaften kom, og frem kom legokassen. Smilet gikk rundt på den lille jenta. Like stort som gaven var gleden av å tusle ned til farmor og farfar på julebesøk etter gaveåpning.
I ungdomstiden var det ikke lengre juleaften som var høydepunktet. Det var julefestene. Strømpebukse, og finkjole i maxitaxi sammen med jevngamle venner. Klare for å svinge seg på lokale. Alle treftes der, og når en fest var ferdig, gledet man seg til neste.
JUUL: Takknemlighet og opplevelsen her og nå er uerstattelig i øyeblikket
Årene gikk og "hjem til jul" ble den nye jula. Det å bo et annet sted og reise hjem til jul er litt av julegleden det også. Komme hjem til mor og far. En stue pyntet i rødt. Jula var pakket i en bag, og bagen skulle stå der i ei uke, for nå var jula hjemme.
Å feire jul til sjøs har jeg aldri gjort, men førjula har blitt tilbringt tett på Ekvator. I full snøstorm, så kraftig at flyet ikke kunne lande ved første forsøk, reiste jeg hjem. Denne gangen hjem til meg selv. Kontrastene ble store. Jula var ikke lengre den samme. Jeg husker tomheten. Jeg lengtet bare tilbake til havet og varmen der ute.
Så kom koronajulene. En kjente ikke pinnekjøttlukta, en var hysteriske om noen snufsa, og telte nærkontakter og dro på seg munnbind bare en gikk ut døra. En spesiell tid.
Ei førjul sto jeg som jenta med svovelstikkene utenfor vinduet til mamma og pappa og titta inn. Vi kunne ikke møtes på grunn av sykdom. Men da dørene endelig åpnet var det godt å sees igjen.
For det er vel det jula handler om - Det å sees igjen, og det å være sammen.
Ta vare, uansett om du får lego til jul, skal ut å svinge deg, er hjemme, eller ved ekvator.