Jeg nærmer meg Kvenvær med bil og kjenner noen solide pukler av asfalt stikke opp av veien der trærne forsvinner, og bygda snart viser seg fram.

Jeg husker sist tur hvor jeg havnet på toppen av en bronsealdergrav. Der hadde elevene ved Kvenvær oppvekstsenter laget sti og merket ordentlig. De fikk til og med en pris for arbeidet sitt.

- At vi er så få elever, gjør at vi kan drive mer med praktisk pedagogikk. Som å ta med elevene ut og gjøre aktiviteter som å samle inn informasjon, regne, og være kreative i henhold til læreplanen.

- Jeg prøver alltid å være læreren jeg ikke hadde selv og dette var det jeg ønsker mer av da jeg var liten, fortalte lærer Knut Mauseth, da vi stod på toppen av Vardheia. I meget sterk vind.

To av guttene i klassen begynte å rette på steinene som holdt skiltmarkeringen på plass.

- Skiltet kunne jo ha blåst bort til husene på den andre siden der, skyter Odin Mauseth inn og peker på noen hvite hus i distansen. - Det hadde jo blitt kjempedyrt for oss, så vi må sikre skiltet godt, konstaterte Niklas Wirva.

Elevene lagde flere varder som dette opp mot bronsealdergraven. Foto: Rune Eian

[M]

- En av de flotteste dykkeplassene i Norge

Jeg passerer skolen hvor det skal startes opp med seniordans senere på kvelden. Her foregår det ting for både unge og litt eldre tydeligvis, men først må jeg innom Bunnpris-butikken for å se om utvalget er like variert der. Alt fra fiskesneller til en egen restaurantkrok, i tilfelle ikke noe biter på, er det i butikken.

- Jeg har jobbet her i mange tiår, sier Reidun Aune Strømmen like før sønnen Tore Johan Strømmen kommer inn for å snakke med moren. Og for å få seg en kaffe.

Jeg blir raskt spurt om jeg også vil ha en kopp, men må svare som vanlig at jeg ikke har blitt voksen nok til kaffe ennå.

Tore Johan flirer litt. Også vanlig respons.

- Nå bor jeg i Fillan, men jeg vokste opp på Kvenvær. Da var det to butikker til her. En på hver side. En egen bank, og postkontor, som er post-i-butikk nå. Så det litt synd å se hvordan ting forsvinner, men det er fortsatt mye som skjer her. Vi har en av de flotteste dykkeplassene i Norge. Det er en leirskole som er her ute, hvor det er mye folk. Jeg kan jo ta deg med en tur i neste uke hvis du vil?

- Ja, det hadde jo vært kult.

- Ellers bør du snakke med Ingvar Klingenberg. Han er lokalhistoriker her og en kjempeartig fyr. Han var med på ”Der ingen kunne tru at nokon kunne bu” faktisk. Han bor ikke så langt herfra. Skal se om jeg har telefonnummeret hans.

Ingvar Klingenberg er i full gang med å bygge opp et skikkelig familiehus på Kvenvær. I sterk kontrast til det forrige han han fremdeles bor i, som ble vist fra i NRK-programmet. Foto: Rune Eian

[M:RIGHT]

Der ingen kunne tru…

Og navnet klinger kjent i hodet mitt også, selv om jeg er omtrent vaksinert mot å huske navn.

Var det ikke han som snakket med elevene på Kvenvær og lurte dem til å tro at det var en hel reinsdyrflokk på toppen av fjellet? At det var en bilgud de måtte ofre til?

- Han er en skikkelig tullebukk, mente Odin om 1.april spøken hans.

Jeg prater litt mer med Tore Johan, da en mann med hvit t-skjorte og krøllete hår som disser med stegene hans, kommer inn.

- Nei, der er jo Ingvar jo, utbryter Tore Johan.

Da jeg spør Ingvar om jeg kan få se på huset hans, sier han raskt at det er helt uproblematisk.

- Jeg må bare få handlet inn litt mat først. Har dere noen esker her? Jeg bruker å legge varene i esker skjønner du. Så, det er nå det da.

Etter en liten runde, setter vi oss i bilen til Ingvar. Eskene er fylt opp av mange Cola-flasker og litt matvarer.

- Det er så varmt nå at jeg må nesten ha noe å fukte strupen med, sier Ingvar idet han skrur opp korken og skrur på stemmebåndene. Vil du ha en flaske?

Ingvar forteller om hvem som bor hvor. Hvilke fjell som er rundt oss. Historikk fra flere hundre år tilbake. Han er virkelig et vandrende leksikon, så her er det bare å lytte.

Bilen ruller sakte over grusveien opp til Ingvars drømmeprosjekt i Munkdalen bak Tonningen. Nesten som om han kjører ekstra tregt for å kunne vise fram og fortelle litt ekstra. Man får ført følelsen av at dette er en mann som er stolt over plassen han bor.

I dette store huset er det meste man kan trenge (og litt til) pakket i noen hundre esker. Foto: Rune Eian
Denne ekstremt tunge safen vil nok stå trygt i stua. Foto: Rune Eian

[M:RIGHT]

…men her vil nok mange bu (får en tru)

- Her er jeg altså i gang med å bygge opp huset som besteforeldrene mine bodde i, peker han på det enorme huset vi ser. Det eneste i mils omkrets. En sterk kontrast til det lille bøttekottet han bodde i da NRK besøkte han under programmet ”Der ingen kunne tru at nokon kunne bu” for noen år tilbake.

Inne i det svære herskapshuset, som jeg omtaler det, og Ingvar flirer litt brydd, er det fullt med esker. Klær, bøker, gamle gjenstander, og sikkert mer. Det står tall på hver eske og jeg begynner å lure på hvor mange det faktisk fins her.

- 843 for å være helt nøyaktig. Jeg har planer om å bli ferdig med huset og innredningen om fem år til 60-årsdagen min. Dette pengeskapet her fikk jeg heldigvis ikke opp trappen, siden jeg må bruke pallejekk for å flytte det. Men det kan jo bli et flott barskap kanskje?

Med større hus kan han ha flere besøk enn han hadde i det litt mindre huset på utsiden.

- Jeg trodde jo først at jeg skulle få mer besøk da jeg flyttet her først, men det er jo litt upraktisk med gammelt folk som skal inn i det lille huset. Derfor blir det flott å få litt større plass. Samtidig har jeg blitt enda bedre kjent med de som bor her, enn jeg trodde da jeg flyttet, så det jo flott.

Da jeg vil inn å se i det mindre huset hvor Ingvar fortsatt bor, fastslår han at det kanskje ikke er plassen alle vil bo enda.

- Det er så mye rot der, at det vil du ikke se, humrer han.

- Men jeg kan vise deg en hemmelighet oppe i skogen...

Jeg må jo si ja.

Hemmeligheten i skogen

Vi går et stykke og Ingvar advarer mot hoggormer som kan ligge på lur i gresset. Får håpe det ikke er et ormereir som er overraskelsen.

- Ser du her, så er dette et ekte kastanjetre. Det skal egentlig ikke kunne vokse i disse traktene, men her er det altså.

Vi ser begge på det 5-6 meter høye treet. Det er faktisk ganske så kult. Hvordan han har fått det til å vokse på denne måten finner jeg nok aldri ut av, for sist jeg skulle vanne noen planter endte de alle opp som jord igjen.

Ingvar beundrer det rundt 5-6 meter høye treet som egentlig ikke skal finnes i Norge. Foto: Rune Eian
Rimelig høyt er det også. Foto: Rune Eian.

- Har vi hatt denne dansen før?

Jeg må forlate Ingvar og treet hans, og drar til Kvenvær skole, hvor det spilles opp til dans. Over 20 stykker står klar på parketten, men kun to er menn.

- Bortsett fra at vi skulle hatt noen flere mannfolk, er vi godt fornøyd, smiler Helga Oline Langdahl, som arrangerer dansetreffene.

- Det er noen som sliter litt etter en lang sommerferie, ser hun etter at første dans er i gang.

- Har vi hatt denne dansen før? Spørres det fra dansegulvet.

- Ja, det har vi, svarer Helga og noen nikker med fra parketten.

Siden hun flyttet tilbake til Kvenvær i sen alder, har dansesamlingen vært en fin måte å bli kjent med flere her.

- Også er det god trim både for kropp og hodet.

Jeg klarer heldigvis, både for min egen og andres sikkerhet, å dra før noen lokker meg på parketten.

Men jeg fikk satt et TV-kamera på hodet til en av danserne, slik at flere får se hvor flinke de er.

Alltid god stemning på eldredansen, selv om det skulle vært noen flere mannlige kavalerer. Til høyre er Helga i full sving med en dobbel Hi-Five. Beklager, men jeg kan virkelig ikke mye om dans til å beskrive det noe annerledes. Foto: Rune Eian.

- Noen må holde seg på land

Noen dager senere, skal jeg møte Tore Johan for å bli med på båttur. Han har fått med seg kjæresten Linn Storvik.

- Jeg dykker overtalt her. Det er som en ny verden når man kommer under havflaten, er hans oppfatning.

- Dykker du også?

- Nei, noen må nok holde seg på land, ler kjæresten tilbake.

Mange hytter dukker opp på bakketoppene på Gjøssøya.

- Her er det flere hytter som har dukket opp de siste årene. For Kvenværs del er det jo kjempeflott. Det sørger for mer aktivitet i bygda, sier Tore Johan.

Dette bildet ble tatt etter båtturen for at håret til kjæresteparet skulle bli vindkjemmet litt først. Foto: Rune Eian

- Ser ut som bæsj

Så skal vi innom Hitra Leirskole på Skårøya, som har besøk av 7.klasse fra Nardo skole. De er i full gang med ”krabbeknekking” eller rensing av krabbe som det egentlig heter. Men det høres ikke like gøy ut.

- Så tar dere bort paven her. Vet dere hvorfor denne delen av krabben heter paven forresten?

Elevene har store, forhåpningsfylte øyne, når Johannes Fjeldvær bruker sin nærmest hypnotiske barne-TV stemme.

- Jeg vet ikke helt jeg heller. Men jeg tror det er fordi den ligner på alle de rare hattene som paven i Roma bruker.

Elevene flirer godt.

- Og dette ser vel ut som bæsj ikke sant?

Stilheten senker seg. De ser og sniffer nøye nå.

- Men det er bare brunfarga rogn og den er kjempegod. Vil dere smake?

En stim med hender som knipser som krabbeklør fyker opp i lufta. Noen heldige få, får smake på den litt merkelige brune klumpen.

Mange er overraskende fornøyd. Til tross for utseende. Og lukta. Men ikke alle.

Johannes engasjerte fort elevene med sin innlevelsesrike fortellerstil. Foto: Rune Eian

- Egentlig allergisk mot sjømat

- Jeg er jo egentlig allergisk mot sjømat, men måtte jo bare prøve. Ble litt kvalm av rogna da, så håper jeg ikke spyr, sier Leo Ørlund.

 - Får håpe du berger da, sier jeg til Leos ærlighet.

- Hva annet har dere gjort her da?

- Vi har rodd slalåm med båt, men krasja ikke, så det var kult, forteller Emilie Johnsen og peker på Peder Rugelsjøen og Inga Brumo, som også er i gruppa.

- Jøss. Gikk det bra med de andre da?

- Jada, det var ikke noe problem. De fikk hjelp av de voksne veldig kjapt, så det var nok bare litt flaut for dem. Vi har også sløyd fisk. Det var litt ekkelt, føler Emilie.

- Elevene har storkost seg her og det er ikke så rart siden det er mye praktisk arbeid de får gjøre. Det artige som lærer er at det er andre elever som viser seg fram enn de i klasserommet, sier Øystein Johannessen.

Leo skjærer, mens Emilie ser litt skeptisk på innholdet. Foto: Rune Eian

Hammer`n i berget

Vi setter oss i båten igjen og skal se på litt mer av det Kvenvær kan tilby.

- Her på Olderøya pleide de å henge opp bind til tørk midt på øya, slik at guttene ikke skulle få det, humrer Tore Johan og kjæresten ser pussig på han.

- Han pleier å lure meg ganske ofte, innrømmer Linn og vi er nok begge litt usikre på om han har lurt begge to nå eller ikke.

En journalist skal jo ikke drepe en god historie med å sjekke for mye om den stemmer, så jeg får vel la ham få denne foreløpig.

- Du må se hammeren i berget, utbryter han etter en stund med undring for min del på hans forrige (sjømanns-)historie. Okei. Må vel være Tor med hammern eller noen med lignende status som står bak dette, tenker jeg i det båten siger sakte inn over Hammarsundet.

En svart hammer i berget dukker opp og spenningen begynner å banke inni meg.

- Ja, hvilken havgud er det som står bak denne da?

- Det er sikkert en historie bak den, men den vet jeg ikke, sier Tore Johan som lyn fra klar himmel.

Jeg blir litt skuffa nå.

Denne hammer`n har satt sitt merke i berget. Foto: Rune Eian.

”Spritsmuglern”

- Men det var synd at vi ikke fikk tid til å vise deg smuglerhytta da, nevner han etterpå.

- Smuglerhytta?

- Ja, det var en kar herfra som drev med smugling av sprit for en god tid tilbake.  Han fikk også politiet etter seg i båt flere ganger. Men han hadde en murhytte som var skjult i skogen, hvor han stakk opp og gjemte seg. Politiet fikk ikke tatt han, så det var jo litt komisk, smiler Tore Johan.

Vi går i land tilslutt og jeg kommer på at Storm bryggeri er i nærheten med hjemmebrygget øl. Jeg får nok ikke fylt opp like mange esker som Ingvar gjorde med sine husartikker. Tviler på det blir en politijakt med mindre jeg finner på noe helt spesielt også. Men en liten smak av Kvenvær kan vel kanskje gå an? Hønene på Kvenvær likte jo noe av den godt...

[M][M]

Kvenvær