Kåseri ved 10-årsjubileet for Hitterkvelden 2018

Under Hitterkvelden kåserte Inge Eidsvåg under tittelen "Om innvandrere, frøyværinger og kulturkollisjoner". Lokalavisa har fått lov til å gjengi hele hans kåseri her:

Om innvandrere, frøyværinger og kulturkollisjoner

Hitra er i dag et flerkulturelt samfunn. Hver femte innbygger og hver fjerde arbeidstaker har utenlandsk opprinnelse; her bor det folk fra mer enn 70 forskjellige nasjoner.

Det har nok alltid vært kulturforskjeller mellom ulike grupper også på Hitra. Mellom kvinnfolk og karfolk, mellom unge og gamle, mellom de med god utdannelse og de med 7-årig folkeskole, mellom sjøfolk og gårdbrukere, mellom de som bodde i sentrum og de som bodde i utkanten.

Grenda der jeg vokste opp tilhørte definitivt utkanten, både sosialt og geografisk. Vi fikk elektrisk lys først i 1954, bilvei i 1960. Vi levde i et tilnærmet naturalhushold, der vi var selvforsynte med fisk, kjøtt, melk, egg, smør, mel og syltetøy – og der mamma både spant, strikket, sydde og bøtte. Onkel Arthur holdt både seg selv og andre med heimbrent av ymse kvalitet. I sentrum, det vil si Fillan, var det skole, butikk, telegraf, postkontor, doktorkontor og meieri. Slik jeg opplevde det som unge – og unger generaliserer hemningsløst – var folket i Fillan finere og mer kultiverte enn oss. De kledde seg mer moderne, hadde bedre pålegg på brødskiva, og de kunne bevilge seg pølsemiddag rett som det var, noe som for meg fortonte seg som toppen av kulinarisk utskeielse.

Det fantes også den gang innvandrere på Hitra. Det kunne være selgere, omreisende forsikringsagenter, lærervikarer, telefonmontører og emissærer. De siste husker jeg best. Én av dem bodde hos oss et par dager. Han hadde hvit skjorte og slips, briller med mørk innfatning og Bibel med gullskrift på permen. Dessuten spilte han gitar, ei himmelsk harpe som han stemte etter alle kunstens regler før møtet om kvelden. Om dagen satt han i stua, tørt og lunt og fikk servert smørbrød med egg og ansjos, mens vi sto på hodet i potetåkeren. Jeg husker hendene hans, hvite og fornemme, som skapt for åndelige sysler.

Om sommeren kom tatere, i dag kalt romanifolk. De slo seg ofte til ved stallen ved kirka, men også noen ganger i grenda hos oss. De solgte klokker og selvlagde visper. De hadde ravnsvart hår, hatter og fargerike kjoler, og de levde et liv så forskjellig fra vårt som tenkes kunne. De gjorde ørk til helg og helg til ørk. Om kvelden spilte de trekkspill og tente bål. Det var en duft av en fremmed verden, definitivt noe annet enn ugressluking og hesjing, som vi pent måtte knuge med. En periode drømte jeg om å bli tater når jeg ble stor. Men da jeg luftet tanken for mamma, er det synd å si at den ble møtt med særlig begeistring.

Da jeg var 10 år gammel, i 1957, skjedde noe viktig. En dag kom læreren og fortalte at misjonsskipet "Elieser" ville besøke Fillan, og vi skulle få komme om bord. Og som om ikke det var nok, vi skulle få møte en lys, levende neger fra Afrika.

Så kom dagen. ”Elieser” lå allerede ved kaia da vi kom til skolen, et eventyrskip med flagg og fargerike vimpler. Det kilte i magen da vi gikk ombord. Jeg husker ennå lukta av olje og mat, – og så, under over alle undere: en neger! Han var kledt i en skinnende gul kjortel, og i en bue bak ham på den hvite veggen sto skrevet: "Jeg er veien, sannheten og livet." Et kort øyeblikk trodde jeg det var Jesus som var kommet tilbake. Men han var jo ikke neger? Dessuten sto det ikke noe i Bibelen om at gjenkomsten skulle skje ved kaia i Fillan? Tusen tanker tverrvendte inne i hodet mitt: Spiste han som oss, blødde han hvis han skar seg - og hvilken farge hadde blodet, kunne han lese og skrive? Stor var min forbauselse da det viste seg at karen snakket norsk, med aksent riktignok. Men lell da gut’, som de sier i Gudbrandsdalen. Dette var første gang jeg så et levende menneske med en annen hudfarge. Det var samme året russerne lyktes med å sende opp en satellitt i bane rundt jorda med hunden Laika om bord. Men i min bevissthet er møtet med afrikaneren ved kaia i Fillan blitt stående som mye viktigere enn Sputnik II.

Hvor kommer så frøyværingen inn i bildet? Jo, saken er at selv om avstanden mellom Hitra og Frøya ikke er stor, besøkte jeg som unge aldri naboøya. Det var ikke naturlig, hvis en ikke hadde ærend. For det var noe med frøyværingene. Så lenge tilbake jeg kan huske, ble de omtalt som lettsindige, upålitelige og storskrytende. De var flottenfeiere og levemenn, selv om de ingenting hadde å briske seg av. Og så var de så fæle til å banne. Alle frøyværinger var slik. ”Du snakker som en frøyværing,” sa mamma når vi brukte ord som var på grensa til bannskap. ”Frøyværing” var faktisk et skjellsord i min barndom.

Fem år etter møtet med afrikaneren, da jeg begynte på realskolen i Trondheim, traff jeg en lys levende frøyværing for første gang. Jeg husker ennå uhyggen da klasseforstanderen leste opp navnet Johan G. Foss fra Svellingen. Jeg smugtittet bort på ham. I det ytre var han lik oss andre, med to hender og to føtter, med matpakke og skoleveske. Han hadde riktignok noen snodige i-endinger i noen substantiv, men det glemte jeg fort etter hvert som jeg ble kjent med ham. Johan ble etter hvert min beste kamerat på realskolen, slik Arne Hammervold ble det på gymnaset. I lyset fra det personlige møtet sprakk trollet, det vil si min forutinntatte og feilaktige oppfatning av hvordan frøyværingene var.

Mitt barndomsbilde av frøyværingene har vært det vanlige opp gjennom historien. Vi har delt verden inn i vi og de andre. ”De andre”, de fremmede, de som bodde på den andre siden av elva, fjellet, havet, var enten rare, upålitelige, farlige, eller i alle fall mindre menneskelige enn en selv. Denne skepsisen og fremmedfrykten er ikke en europeisk oppfinnelse, men en universell holdning, som har vært utbredt i alle samfunn og til alle tider.

La oss gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at alle innvandrere i Norge (ca. 746 000 mennesker) plutselig ble borte over natta. Da måtte hoteller og restauranter stenge på grunn av mangel på servitører og vaskepersonale; vi ville mangle leger og sykepleiere, trikkeførere og drosjesjåfører, fiskearbeidere og butikkansatte, snekkere og jordbærplukkere. Uten innvandrerne ville Norge bli lammet.

Det er derfor gledelig at vi ser stadig mer positivt på innvandring og innvandrere. Ca. 70 % av oss mener at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og omtrent like mange mener at de beriker det kulturelle livet i Norge. Forskerne forklarer dette med to ting. For det første: det foregår et generasjonsskifte, der de yngre er mer positive enn oss eldre. Og – det er et større innslag av innvandrere i norske lokalsamfunn. Det er her frøyværingseffekten som gjør seg gjeldende. Vi møter innvandrere på skolen, på butikken, i idrettslaget, på arbeidsplassen. Vi blir kjent med dem, slik jeg en gang ble kjent med Johan G. Foss. Da får vi øye på mennesket bak påkledningen, hudfargen og språket.

Men samtidig med at stadig flere har et positivt syn på innvandring og innvandrere, så finner vi også – spesielt i de sosiale mediene – hatefulle ytringer, som er skremmende. Der sies det ting som aldri ville ha blitt sagt ansikt til ansikt, spesielt ikke hvis de hadde kjent dem de snakker om.

En nyttig øvelse er å prøve å forestille seg hvordan det ville vært om vi selv, på grunn av krig eller sult, hadde måttet forlate hus og heim, slekt og venner for å bo i et fremmed land, der språk og kultur var totalt forskjellig fra det landet vi reiste fra. Mange av de 900 000 nordmenn som utvandret til USA og Canada mellom 1825 og 1920 og de 60 000 nordmenn som fant en frihavn i Sverige under 2. verdenskrig, har fortalt sterke historier om nettopp det.

Mitt inderligste ønske for Hitra i årene framover munner ut i en lett omskriving av Paulus’ ord: Her er ikke jøde eller greker, frøyværing eller hitterværing, innvandrer eller urinnvåner. Vi er alle mennesker, dømt til å leve sammen på en liten, sårbar klode i et uendelig univers. Et flerkulturelt samliv er ikke uproblematisk, men det er det eneste alternativet i har. Vil vi greie dette på fredelig vis? Nei, ikke hvis vi ikke tror det er mulig – og hvis vi ikke prøver. Den danske dikteren, matematikeren og verdensborgeren Piet Hein (1905-1996) formulerte sin trosbekjennelse slik:

Jeg tror, at tro på egne grænser røver os vore sande muligheders land.

Jeg tror på den almægtighed, vi øver på langfærd over egen himmelrand.

Jeg tror, at den erkendelse er sand og rummer al den visdom, vi behøver:

Det er utroligt, hvad man ikke kan, når man af ærlig vilje ikke prøver.

Jeg er helt sikker på at både hitterværinger og frøyværinger vil prøve. La oss ønske hverandre lykke til!