FRA SIDELINJA AV KRISTINA KAALD

Vi må snakke om  maidagene. Kanskje det mest karakteristiske kjennetegnet på den siste vårmåneden er alle røddagene.

I år er det en røddag hver eneste uke i mai. De aller mest ivrige av oss visste allerede før nyttår hvordan man skulle kombinere feriedagene med røddager for å få maks ut av maimåned. I tillegg kommer det andre merkedager.

Det er ikke rart folk blir forvirret. Da jeg i fjor så en statusoppdatering på Facebook hvor en bekjent stilte det retoriske spørsmålet: Hva skulle vi gjort 17. mai dersom vi hadde tapt 2. verdenskrig, skjønte jeg at det kanskje var på tide med en oppklaring av maidagene.

Jeg skal ta for meg 17. mai siden det er den vi har foran oss, og som for de aller fleste er den viktigste høytidsdagen i mai. Bare for å ha en ting klart, at vi feirer 17. mai har ingenting med 2. verdenskrig å gjøre. Det er heller ingen selvfølge at vi feirer 17. mai siden Norge var i union med Danmark fram til 1814, og i Svensk personalunion i nesten hundre år etter.

Det er til og med litt ironisk at vi feirer nasjonaldagen akkurat 17. mai siden Grunnloven strengt tatt ble enstemmig vedtatt 16. mai og ikke signert før 18. mai.

I over en måned hadde de 112 mennene på Eidsvoll diskutert hvordan ordlyden i loven skulle være, og resultatet ble bra. I ettertid sett hadde loven selvfølgelig noen feilskjær som Jødeparagrafen og strenge begrensninger innen stemmeretten, men alt i alt var den norske Grunnloven uhyre moderne for sin tid. Styrken i Grunnloven vår ligger i at folket skal ha makten, og at alle borgerne har ubestridelige rettigheter som ytringsfrihet og rettssikkerhet.

De fleste land har en nasjonaldag som markeres, men nordmenn er usedvanlig dyktige til å feire sin. Vi er oppdratt og opplært, helt fra barnsben av, til å markere dagen. Helt fra barnehagen øver vi på å gå i tog. Alle barn med en velfungerende griperefleks får et norsk flagg plassert i neven, og et stygt blikk fra en besteforelder når flagget før eller siden slepes i bakken.

Selv ble jeg strengt skolert i flaggreglene av min bestefar, og det sitter enda i ryggmargen. Flagget skal behandles med respekt. Det skal heises ved soloppgang, og fires ned ved solnedgang. Og aldri, aldri etter kl. 21. Flagget kan heises mens det er mørkt, men aldri, aldri fires når det er mørkt.

Bestefar var motstandsmann under krigen, og krigsgenerasjonen har en helt annen respekt for flagget enn den vi har i dag. Jeg tror han kjente på en faktisk, fysisk smerte da han så det norske flagg på servietter og ballonger. Det er litt vanskelig for oss som vokser opp i dag å skjønne hvor viktig et flagg er for en nasjon, men jeg skjønner at det var viktig for bestefar, og da koster det lite å holde flaggreglene.

17. mai er omtalt som barnas dag og det med rette. Bygdene på Hitra og Frøya bruker mye tid på å arrangere en festdag for de yngre med ulike aktiviteter og konkurranser. For min del var 17. mai den eneste dagen i året jeg virkelig kunne vise mine idrettslige prestasjoner offentlig. De merittene jeg har å vise til innen sport og idrett begrenser seg til en medalje jeg vant i et olabilløp på barneskolen, men 17. mai var dagen jeg gjorde storeslem.

Jeg var, og er enda, meget habil når det kommer til å gå på stylter. I den grenen innkasserte jeg nok betraktelig flere rosinesker og drops enn mine motstandere.

Jeg er vokst opp på innsida av Hitra og da kommer man ikke utenom korpset 17. mai. En plage for noen, men en glede for de fleste. Det er barn og voksne som har viet sin nasjonaldag for å skape stemning for resten av bygda, og andre bygder. Jeg tørr være så bastant å si at 17. mai uten Strand skolekorps og seniorbrassen vil bli tamt. Det blir ikke 17. mai uten at dirigent Lund og Sæther er skjønt enige om at toget fra Sandstad kirke aldri har vært lengre eller fyldigere.

17. mai er en dag for barna, og for unge og for voksne. For alle. Det er is, det er brus og det er pølse. Noen ønsker å markere dagen sammen med andre, mens andre nyter den i naturen eller hjemme. Jeg liker å se på meg selv som en lite sentimental person. Jeg kan også ha hørt det nevnt i en bisetning en gang at jeg framstod som ”følelsesmessig avstumpet”. Men på 17. mai, når vi står skulder mot skulder med hånden over hjertet og synger nasjonalsangen i gymsalen på Strand skole, da får til og med jeg tårer i øynene.

Det er noe med den fellesskapsfølelsen nasjonaldagen får fram i oss. Politisk kan vi være uenige eller enige om mange ting, men jammen har vi fått til mye sammen de siste 200 årene.

Kristina Kaald