Kristofer Blindheim Grønskag

Alder: 31 år.

Bor: Akkurat nå i en teaterleilighet ved Trøndelag Teater. Til vanlig i Fredrikstad.

Yrke: Dramatiker.

Familie: Samboer. Foreldre som bor på på Frøya, og ei søster i Trondheim.

Aktuell: Søndag 4. september kl. 15, har Kristofers «Den elskede» premiere på Radioteateret, NRK P2.

Ikke en dag uten: kaffe.

Spiser og drikker: Jeg elsker å lage mat og nesten alltid i fra bunnen av, med noe godt å drikke til.

Reisemål: Jeg drømmer om Sardinia, og det er maten som bidrar til det.

Leser: veldig mye. Jeg sitter i et utvalg i Kulturrådet som velger ut bøker til norske bibliotek, og for tiden er det mange gode, norske forfattere. I tillegg leser jeg teaterstykker.

Lytter: til alt mulig, men vender alltid tilbake til Motorpsycho. De har vært mine helter ganske lenge.

Ser på: teaterforestillinger, og streamer serier via nett. Den siste serien som har fengslet meg er Fargo.

Førstkommende søndag har Kristofer Blindheim Grønskags teaterstykke "Den elskede" premiere på NRK P2.

Ut i fra tittelen så skulle man kanskje tro at dette var et lystig radioteater, men det er det langt i fra.

"Den elskede" handler om pedofili og hvordan det sees på i vårt samfunn, forteller den unge dramatikeren fra Frøya.

Fortell litt mer om handlingen?

- Konkret så går handlingen ut på at ei ung jente har forsvunnet. Når stykket starter så møter vi en politikvinne som avhører en mann mistenkt for å ha noe med denne saken å gjøre. Gjennom stykket levendegjør de ulike forhistorier, teorier og fantasier mens saken nøstes opp. Det har det vært en lang prosess å sette opp stykket, slik det ofte er med teater. Det er omtrent et og et halvt år siden stykket først ble plukket ut. Siden har et stort apparat blitt satt i gang. Det vært leseprøver for å finne instruktør, skuespillere og lyddesigner. Jeg og dramaturgen har sammen tilpasset teksten som opprinnelig var skrevet for scene, til radio. I et gammelt, vakkert rom NRK har på Majorstua, ble stykket spilt inn i vår. Siden har lyddesigneren gjort etterarbeidet, og resultatet kan høres på radio førstkommende søndag. Jeg håper mange øyværinger velger å høre på.

Hvordan blir det for deg å høre stykket ditt fremført på radio?

- Jeg gleder meg med skrekkblandet fryd. Jeg er alltid nervøs før premierer, men dette er et stykke som ble skrevet av meg i 2009 og som siden har blitt satt opp en god del tidligere. Jeg har i tillegg hørt Radioteaterets tolkning i forkant, så helt nytt blir det ikke på søndag, men spennende er det uansett. På søndag ettermiddag skal vi samles en vennegjeng her i Trondheim, og høre stykket sammen. Ellers må jeg si ar jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet. Det er mye dyktig folk som har medvirket i stykket. Ola G. Furuseth og Janne Heltberg har hovedrollene, instruksjon er ved Maren Bjørseth. Lyddesign er det Hilde Rolfsnes som har stått for, musikken er ved Sjur Miljeteig og dramaturgi ved Gunhild Nymoen.

"Den elskede" og stykket ditt "Kinder K" tar opp ganske dystre og tabubelagte tema. Hvorfor velger du å skrive om dette?

- Når jeg har fått høre at "dette er tabu" og "dette snakker vi ikke om", så har det alltid vært noe i meg som gjør at jeg får lyst til nettopp det. Jeg tenker også at da er det viktig å snakke om nettopp disse temaene (Kinder K tar for seg konsekvensene av genetisk sortering. Red anm). Teateret er et godt medium å ta opp dette gjennom, for det får folk til å tenke på en helt annen måte enn om man setter seg ned for å diskutere. Den elskede og Kinder K er mine to teaterstykker som har blitt satt opp flest ganger, både i inn- og utland. Men jeg har stykker som ikke er så dystre også. Jeg finner mye glede i å skrive teater for barn og unge. De har en annen referanseverden enn vi voksne. De tenker mer assosiativt, de har en mye åpnere fantasi. Barn er dessuten det mest kritiske publikummet man kan ha, og det gjør det ekstra spennende.

Om ikke lenge har du en ny premiere på gang...

- Premieren på Trøndelag Teater den 7. oktober, er stykket Larmen og Vreden. Det er en adaptasjon av romanen i fra 1929 skrevet av William Faulkner. Den blir regner som en av de store modernistiske romanene, den er veldig formeksperimentell og en av de vanskeligste bøkene jeg noensinne har lest. Larmen og vreden er scenograf Marit Tammes diplomoppgave. Jeg har blitt hentet inn til å lage en teatertekst av det rommet hun har laget, og det er en uvanlig måte å lage teater på. Men jeg har latt meg inspirere og har laget en tekst på Faulkners måte som møter Faulkners tekst. Det er et mørkt stykke, men vi har prøvd å gjøre det mer tilgjengelig og fylt med enda mørkere humor.

Du har veldig varierte teatertekster, men finnes det en rød tråd i det du gjør?

- Jeg hører ofte andre si, at de i mine tekster ser mennesker som virkelig forsøker å nå ut til andre i en kaotisk verden. De prøver å oppnå ekte koblinger i en verden som er full av falskhet.

Jeg har sett deg omtalt som en av Norges mest lovende dramatikere. Hva tenker du om det?

- Det har jeg ikke lest selv, men det er så klart fantastisk å høre! Samtidig som det er veldig hyggelig, så blir jeg på en måte også litt nervøs. Det gir meg noe å strekke meg etter. Jeg må bare fortsette å prøve og gjøre det som føles riktig, ekte og viktig videre, så blir det forhåpentlig noe bra ut av det.

At du ble dramatiker var ganske tilfeldig?

- Ja, jeg hadde egentlig planer om å studere musikk og spilte slagverk i en periode. Men så ble det til at jeg etterhvert havnet på drama og trivdes veldig godt med det, noe som førte til en master innen teater. Under studietiden begynte jeg å skrive for studentteateret, og fikk etterhvert stipend i fra Norsk Kulturråd. Ballen begynte å rulle og plutselig en dag var dette blitt jobben min. Det er jeg veldig glad for, jeg føler meg priviligert.

Hva er dine høydepunkt så langt i karrieren?

- Kinder K ble satt opp i København i mai i år, og jeg og pappa dro dit for å se stykket. Oppsetningen av Kinder K i København var stort av mange grunner, men den fikk blant annet veldig gode anmeldelser. En av de virkelig store kulturavisene i Danmark omtalte stykket, og spådde det som en av årets aller beste forestillinger. Da ble jeg stolt. Ellers har det å bli husdramatiker ved Dramatikkens hus som jeg har vært i to år, noe jeg har satt stor pris på.

Hvordan har Frøya påvirket deg som dramatiker?

- Jeg er veldig glad i naturen på Frøya, og jeg forbinder barndommen min med det å være ute. Sist jeg var hjemme så hørte jeg snakk om en strandpromenade på Sistranda, og så at det var påbegynt en vei opp til Hammarvatnet. Jeg synes det trist å se at naturen på Frøya ikke blir tatt vare på - på en måte som er logisk for Frøya. Frøya er så unik, og det å bygge vei og strandpromenade er ikke noe galt i seg selv. Det er bare så ekstremt vanlig, og det gjør meg frustrert. Ellers er det en humor, særlig blant den eldre garde på Frøya som jeg synes er veldig vakker. Det er en god type humor, en slags underdrivelse av ting, som jeg har tatt med meg inn i det jeg skriver. Det er ikke bevisst, men jeg kjenner det igjen.

Hva blir veien videre for deg?

Jeg har vært så heldig å få Statens kunstnerstipend for neste år og det gir meg muligheten til å skrive i et helt år. Da skal jeg reise til Sverige og intervjue fotballhooligans. Basert på det de forteller skal jeg skrive en teatertekst, og undersøke om dette etterhvert kan spilles av barn, men for et voksent publikum. Ellers har jeg veldig lyst til å skrive en roman, og etterhvert prøve å skrive for TV, jeg er glad i serieformatet. Dette er mine langsiktige tanker, men det er fint å ha det også.

980 12 034 cecilia@hitra-froya.no